Bokelskere.no

Når mora, hu Lisbet, kom gående, høg og knoklet, da såg hu så hjelpelaus ut, og så forunderlig rolig. Mang en vinterstorm hadde hun stått i, men det hadde ikke bøyd henne, det hadde bare gjort henne værslitt.

Så er det en dag at hu Halt-Marja staker seg fra hus til hus med en stor nyhet. Det tar til å våres, og over henne er himmelen bare blå sletter og blide skylag. Sjøen soler seg i spakvær, her lukter av tang og grønske og sand og av dungen ved fjøsveggene, visst lukter det vår. Og når sjøen faller ut til stor fjære, sitter måse, kjeld, strandsnipe og vipe og huier om kapp over hvor sola er varm i dag. Det samme sier hu Halt-Marja, når hun stanser opp ved ei stue og stør seg på krykken. Endelig et velsigna vær.

Vestfjella reiser den lange kvalryggen og svetter bort de siste snøstripene under himmelen. Verda blir så ny i så mye sol.

Om fjell!

"Held du itj kjeften din no, din dromedar, så ska eg betterdø jamn ut kuppeln på deg."

Ja, sånn kan det også sies... :)

"Eg tek itj betaling for å berge liv [...]. Fatig er vi, men så gæli er det itj."

Jaja, så blir det takk for mat, og ei stund etter sitter de med bunding og sauming, mens hu Løsse leser høgt historier fra misjonsmarka. I en pause spør hu Maren Skaret uskyldig: "Det e vel langt til Mada ... var det itj Mada...?"
"Madagaskar" retter hu Løsse.
"Ja - det er vel langt dit, lenger enn åt Lofoten?"
"Å du store verden," sukker hu Løsse, "det er da vel itj hedninga på Lofoten."

Det tyngste er ikke det du bærer på ryggen, for da kan du sette deg å kvile. Det er verre med det som tynger på sinnet, især hvis en del av det er di egen skyld. Da nytter det ikke å kvile, og da når du kanskje aldri fram.