Julen var en fortryllende tid i Brooklyn. Den lå i luften lenge før den kom. Første antydning var at Mr. Morton reiste rundt til skolene og lærte barna julesanger, men det første sikre tegnet var butikkvinduene.

Du er nødt til å være barn for å vite hvor vidunderlig et butikkvindu fylt med dukker og kjelker og andre leker er. Og dette vidunderet var helt gratis for Francie. Det var nesten like bra som å ha lekene på ordentlig, å få lov til å se på dem igjennom glassruten

I gårdens siste leilighet bodde en polsk bryggesjauer, hans kone og deres fire barn. Han var i ferd med å skjenke en boks øl over i et glass da han hørte Katie.
"Kvinner!" brummet han foraktfult.
"Å, klapp igjen," snerret kona hans.
Og alle kvinnene i huset spente seg hver gang Katie hylte, og de led med henne. Det var det eneste kvinnene hadde til felles - den urokkelige vissheten om hvor smertefullt det var å sette barn til verden.

"Hva tenker du på, lille pike?"
"Jeg bare tenker," sa Francie.
"Iblant ser jeg at du sitter på fortauskanten i timevis. Hva tenker du på da?"
"Ikke noe. Jeg forteller meg selv historier."
Miss Tynmore pekte strengt på henne. "Du kommer til å skrive historier når du blir stor." Det var mer en befaling enn et utsagn.
"Ja, frue," samtykket Francie høflig.

Å, det magiske øyeblikket da et barn for første gang skjønner at det kan lese trykte ord!

En god stund hadde Francie kunnet stave, si bokstavene høyt og så sette dem sammen til ord som ga mening. Men én dag kikket hun på en side da ordet "mus" fikk mening med det samme. Hun så på ordet, og bildet av en grå mus pilte gjennom hodet hennes [...]. Ordet "løpe" slo med ett mot henne, og hun begynte å puste tungt som om hun løp selv. Stengselet mellom hver enkelt bokstavlyd og hele ordets betydning var forsvunnet, og det trykte ordet fikk mening ved et eneste kjapt blikk. Hun leste noen sider i raskt tempo og kjente seg nesten uvel, så ivrig var hun, Hun ville rope det ut: Hun kunne lese! Hun kunne lese!

Fra den dagen var verden en åpen bok for Francie. Hun skulle aldri mer være ensom, aldri savne det å ikke ha nære venner. Bøkene ble vennene hennes, og det fantes én for hver sinnsstemning. Poesi for stille selskap. Eventyr når hun var lei av de stille stundene [...]. Den dagen da hun først skjønte at hun kunne lese, avla hun et høytidelig løfte om å lese én bok om dagen resten av sitt liv.

'Jeg nærmer meg slett ikke overgangsalderen,' sa Sissy indignert. 'For det første, er jeg altfor ung, og for det andre ville jeg aldri finne meg i det.'

Det tar ikke lang tid å skrive om slikt man ikke vet noe om. Det er når man skal skrive om det virkelige livet, at det tar tid, fordi man må oppleve det først.

En løgn var noe du fortalte fordi du var slem eller feig. En historie var noe du fant på ut fra noe som kunne ha skjedd. Bare at du ikke sa det som det var; du fortalte det slik du syntes det burde vært.

Biblioteket var lite og gammelt og medtatt. Francie syntes det var herlig. Det ga henne den samme gode følelsen som å gå i kirken. Hun skjøv døren opp og gikk inn. Hun likte lukten av slitte skinnbind blandet med lim og blekk fra nyfylte stempelputer bedre enn hun likte lukten av brennende røkelse ved høymesse.
Francie trodde at alle bøkene i hele verden fantes i dette biblioteket, og hun hadde planer om å lese alle bøkene i verden. Hun leste én bok om dagen i alfabetisk rekkefølge og hoppet ikke over de som var tørre og kjedelige.

Alt som skjedde for siste gang, bar noe av dødens bitterhet i seg. Dette jeg ser nå, tenkte hun, skal jeg aldri se igjen. Hvor klart ser man ikke noe når man ser det for siste gang; som et forsterkende lys er blitt rettet mot det. Og man sørger fordi man ikke trykket det tettere til seg når man hadde det hver eneste dag.

Katie hadde et sterkt ønske om å overleve, noe som gjorde henne til en fighter. Johnny higet etter udødelighet, noe som gjorde han til en ubrukelig drømmer. Det var den store forskjellen mellom disse to som elsket hverandre så høyt.

Det eneste bemerkelsesverdige ved den blodige fødselen var at spedbarnet var født med seierslue, som visstnok var en antydning om at barnet ville komme langt her i verden.

Det var noe som var født i henne, og bare i henne - som skilte henne fra noen annen i de to familiene. Det var hva Gud eller hans eventuelle motstykke har i hver eneste sjel som gis liv - dette ene, egenartede, som gjør at ingen fingeravtrykk på jorden er like.

What had Granma Mary Rommely said? "To look at everything as though you were seeing it either for the first or last time: Thus is your time on earth filled with glory."

"Some day you'll remember what I said and you'll thank me for it."
Francie wished adults would stop telling her that. Already the load of thanks in the future was weighing her down. She figured she'd have to spend the best years of her womanhood hunting up people to tell them that they were right and to thank them.

Det er ikke til å komme fra at hun er en dårlig pike. Når hun dør vil sjelen hennes vandre i skjærsilden til evig tid. Jeg har ofte sagt det til henne, men da svarer hun bare at den i så fall ikke vil mangle selskap.

"Så var hun endelig hjemme, og tiden var inne for å gjøre det hun hadde gledet seg til hele uka: Å sitte i branntrappen. Hun la et lite teppe der, tok puten fra sengen sin og stilte den opp mot jernsprinklene. Heldigvis var det is i isskapet. Hun hakket av en liten bit og la den i et glass med vann. De rosa og hvite peppermyntedropsene hun hadde kjøpt om formiddagen, ble anbrakt i en liten skål; det var en sprekk i den, men fargen var pen og blå. Hun satte glasset, skålen og boken i vinduskarmen og klatret ut i branntrappen. Straks hun kom ut dit, var det som å bo i et tre. Ingen over eller under henne eller på den andre siden av gaten kunne se henne. Men hun kunne kikke ut gjennom løvverket og se alt"................."Francie trakk inn den varme luften, iakttok løvets dansende skygger, spiste av godteriet og nippet til det kalde vannet mens hun leste i boken."

"Kjære Gud," ba hun, "la meg være NOE hvert minutt av hver time hele livet. La meg være glad; la meg være trist. La meg være kald; la meg være varm. La meg være sulten...ha for mye å spise. La meg være fillete eller velkledd. La meg være oppriktig - være bedragersk. La meg være sannferdig; la meg være en løgner. La meg være redelig og la meg synde. Så lenge du lar meg være NOE hvert evige minutt. Og når jeg sover, la meg drømme hele tiden så ikke den minste lille bit av det å leve går tapt."

Dette jeg ser nå , tenkte hun, kommer jeg aldri til å få se mer på denne måten. Merkelig hvor klart en ser all ting siste gang.
Hva var det bestemor Rommely hadde sagt: En skal alltid se på en ting som om det enten er første eller siste gang en ser den.

Folk tror bestandig at lykke er noe fjernt og uoppnåelig, tenkte Frankie. Og allikevel er det rart hvor lite det skal til: Et sted i ly når det regner - en kopp sterk kaffe hvis en er nedfor - en sigarett eller en god bok- eller det å være sammen med den en elsker. Alt slikt skaper lykke.

From that time on, the world was hers for the reading. She would never be lonely again, never miss the lack of intimate friends. Books became her friends and there was one for every mood. There was poetry for quiet companionship. There was adventure when she tired of quiet hours. There would be love stories when she came into adolescence and when she wanted to feel a closeness to someone she could read a biography. On that day when she first knew she could read, she made a vow to read one book a day as long as she lived.