Bokelskere.no

(Om Hamsuns hyllende nekrolog til Hitler 7.mai 1945) Om vi aldri kan slutte å undre oss over denne nekrologen, så er det da ihvertfall ingen tekst som tydeligere markerer hvilken kosmisk avstand det var mellom Hamsun og Hitler enn nettopp disse linjene som hyller ham så uforbeholdent. Den utskjelte artikkelen er i virkeligheten et nytt uttrykk for det hamsunske overskudd, den hamsunske overdådigheten, dette storsinnet som var Hitler så aldeles fremmed, og som står i sterkest tenkelige kontrast til den mistroen, småligheten, bitterheten og hatfølelsen som i nederlagets time fikk Hitler til å arrestere Göring, sin nærmeste medarbeider, avsette sin venn Speer, henrette Fegelein, sin svoger, og til å skrive et testamente hvor han hånte generalene som hadde ført krigen for ham. Det Hamsun gjorde var det helt motsatte. Han vedgikk sitt ansvar. Den 7.mai 1945 fikk Knut Hamsun sitt livs største mulighet til å kaste en sko i vannet, foreta seg en uforståelig og meningsløs handling, tape med overlegenhet og gjøre et uforglemmelig inntrykk.

Med disse få linjene i Aftenposten stod han eneste alene menneske foran allverden og gav ikke etter. Ved å slenge spyttklysen sin om Hitlers storhet i synet på befrierne som neste morgen langt omsider kunne gjøre ende på så navnløse lidelser, hadde han med en forferdelig situasjonsfornemmelse funnet det nøyaktige tidspunktet da provokasjonen ville ha den størst tenkelige virkning, gjøre alle rasende, få hele verdensopinionen i mot ham.