Bokelskere.no

...men når det gjalt det å dø, var jeg redd. Ikke for å være død, det kunne jeg ikke begripe, det var å være ingenting og derfor ubegripelig for meg og ikke noe å være redd for egentlig, men nettopp det å dø, det kunne jeg begripe, akkurat det sekundet da du helt sikkert veit at nettopp nå kommer det øyeblikket du alltid har frykta, da du plutselig forstår at alle muligheter for å være den du egentlig ville være, er over og forbi, og at den du var, er den de andre vil huske. Da ville det bli som en sakte stramning om halsen og ikke ei dør som noen åpner og lys flommer ut, og en kvinne eller mann du alltid har kjent og alltid har likt, kanskje alltid har elska, stikker hodet sitt fram og vinker deg stille inn til en hvile der inne bak døra så mild og fin fra evighet til evighet.