Bokelskere.no

Hundre år før min tid malte Edvard Munch et bilde som heter «Aften på Karl Johan». Jeg kan huske det var avbildet i en eller annen lærebok på ungdomsskolen. Og at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg allerede da. Maleriet viser en mengde mennesker som strømmer oppover Karl Johan i retning Slottet. De er bleke, nærmest litt grønnlige i ansiktene, og øynene er store og tomme. Det er som om de nylig har stått opp fra graven. Og ute i den tomme gaten, på vei i motsatt retning av alle de andre, ser vi en mørkkledd skikkelse. Som med så mange av de andre maleriene av Munch, får jeg en ensomhetsfølelse når jeg ser på det, det gjør nesten vondt i magen. Jeg tror det må ha vært mitt første møte med Munchs verden, og nettopp derfor virket synet kanskje ekstra rystende på meg. Inntil da hadde jeg trodd at malerier var noe man hengte på veggen for å pynte litt opp. At de kunne gjøre noe med en, var helt ukjent for meg. Men på en underlig måte kjente jeg meg igjen i dette bildet. Jeg visste at det var jeg som var på vei ned gaten, bort fra de andre, bort fra hovedstrømmen.