2016
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren er religionsforsker, forfatter og samfunnsdebattant. I denne boka forteller forfatteren om sin barndom i Kongo og hennes møte med Norge i voksen alder. Hun skriver om snillisme, rasisme mot hvite, middelmådighet, mangelen på respekt for den tradisjonelle norske kulturen og troen på Gud.
Omtale fra forlaget
Dette er den dramatiske biografien om Herlands krigsherjede barndom i Kongo og hennes møte med janteloven og det naive Norge i voksen alder.
Hanne Nabintu Herland er religionsforsker og forfatter. På et bakteppe av biografiske fortellinger fra Herlands dramatiske og usedvanlige oppvekst i Afrika, forteller hun om sitt første møte med Norge i voksen alder. Møtet med Norge medførte et betydelig kultursjokk. Overrasket over janteloven og gruppepressets harde grep, møtte hun et folk som hun følte var alt annet enn fritt. Herland skriver om snillisme, rasisme mot hvite, middelmådighet, mangelen på respekt for den tradisjonelle norske kulturen og troen på Gud. Hennes forrige bok, "Alarm" kom ut i 2010 og solgte i fem opplag på under et år.
Hanne Nabintu Herland er en populær og profilert religionshistoriker, forfatter og samfunnsdebattant som er kjent fra TV, radio og avisspaltene. Hun er født og oppvokst i Kongo, Kenya og flyttet til Norge som 19 åring. Herland er en av de få som er en uredd og fri intellektuell som ofte kommer med uventede og sylskarpe synspunkter som bryter med det politisk korrekte. Hun kjennetegnes av ønsket om en høynet respekt for forskjellighet, ulike meninger og større individuell frihet. Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
Forlag Orfeus
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788293140078
EAN 9788293140078
Genre Personlige beretninger
Språk Bokmål
Sider 294
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det var smart av forfatteren å "myke opp" innholdet ved å la hvert annet kapittel være fortelling fra eget liv i Afrika og besøk i Norge. Hun sitter inne med mye kunnskap og sterke meninger som ellers ville blitt for voldsomt for meg, selv om jeg er enig i mangt.
Mye urett er begått mens vestlige medier sviktet sitt kall om kritisk objektiv journalistikk og ensidig hyllet den ene part. Den kjente filosofiprofessoren Arne Næss sa engang at den moderne verdens teknologiske nyvinninger ikke har endret noen ting. Folk er fortsatt stort sett uten evne til å sette seg inn i annet enn sitt eget narrative univers og knapt nok det, til tross for mobiltelefoner, PC og andre teknologiske informasjonskanaler. De fleste leser simpelthen ikke aviser fra andre land enn sitt eget, og da handler det stort sett om innenriksstoff.
Alle verdier er ikke like gode. Noen produserer stabile stater som beskytter borgere, andre har verdisystemer som leder til mangel på stabilitet. Det er ingen hemmelighet at de ti mest flyktningeproduserende statene i verden tilhører den islamske kultursfære. I dag valfarter millioner fra denne typen dysfunksjonelle stater med store fattige underklasser for å etablere seg i Vesten.
En glitrende sivilisasjon kan forsvinne. Den kan avvikles, forfalle og råtne på rot. Historien er full av eksempler på kulturer hvis fremvekst først preges av arbeidsvilje, disiplin, et sterkt forsvar og felles verdier. Deretter følger en storhetstid med vekst og velstand. Men før den samme kulturen mister sin storhet og glir inn i fortiden med tapt glans, går samfunnet først igjennom en fase der man forveksler de gamles idealer med gammelmodighet.
Nye generasjoner indoktrineres fortsatt i land som Norge, ironisk nok etter omtrent de samme propagandametodene som tyskerne brukte i forkant av og under krigen, til å gjenreise det man tydeligvis ennå ikke har fått nok av: hatet mot jødene, - bare denne gangen skjer det kyndig politisk korrekt med taler fra utenriksministre og offentlige personer.
Man leter frem alt man kan finne negativt om den jødiske stat, fremmer sin anti-israelisme som er vår tids skalkeskjul for antisemittisme, og skjuler for enhver pris hvilket hat som fyller enkelte arabiske grupperinger i regionen rundt Israel.
Den som er ny i et land, bør vise respekt, innrette seg etter beste evne og gjøre det han kan for å unngå å tråkke landets borgere på tærne.
Naivitet ligger som kjent ikke langt unna selvgodhet og derfra er det kort vei til middelmådighet. For fisken som lever i bollen, ser seg ofte blind på sitt eget innsideperspektiv.
Den internasjonalt konservative måten å forholde seg til forskjellige kulturer på, vektlegger at innflytteren, den som flytter inn i en kultur, plikter å respektere kulturen i landet han befinner seg i. En viss ydmykhet, respekt for lokalkjennskap til hvordan ting gjøres akkurat der, er viktig. Den som lykkes med det, vil ha fremgang i det nye landet.
Israels president Shimon Peres fremmet nylig bred kritikk mot Norge som ikke står på linje med EU, FN og USA i synet på Hamas som en terrorbevegelse. Norge har som eneste land i Vesten ført diplomatiske samtaler med Hamas til tross for at man er klar over Hamas’ uttalte mål om å bedrive etnisk rensing av en hel folkegruppe, jødene. Dette aksepteres kanskje i håp om at det på sikt kan føre til at vår egen internasjonale anseelse kan økes.
Utenriksminister Jonas Gahr Støres overaktive dialogfokus og harde arbeid for å sette Norge på det internasjonale kartet får derimot en utilsiktet effekt.
For hvem sier nei til Norges betydelige økonomiske bidrag som tildeles land oms Palestina, - man deler ut nærmere en milliard kroner i året til selvstyremyndighetene i Gaza og Vestbredden, hvem reiser ikke til Norge for å delta på enkelte midlertidige dialogmøter i Vesten dersom man mottar denne typen summer som gave? Norge kjøper seg dermed venner i regioner man har svært liten kunnskap om.
Det er mange misforståelser rundt det å være i mot multikulturalismen. Noen tror at det innebærer motstand mot innvandring generelt; at man ønsker seg et samfunn uten utlendinger, en slags monokultur der kun den opprinnelige etiske befolkningen er ønsket som innbyggere.
Å være imot multikulturalisme betyr at man respekterer andre lands suverenitet med rett til selv å definere hvilke kulturelle idealer de vil fremheve i sitt territorium, samtidig som man hevder den samme retten i Europa og i sin egen kultur. Man vil at europeere skal definere hvilke regler som gjelder i Europa og at innflyttere fra andre kulturer må innrette seg etter dette.
Forskjellige kulturer har forskjellige verdier. Og ulike verdier produserer ulike samfunn. Noen verdier skaper stabile stater som alle vil flytte til, andre verdier skaper dysfunksjonelle stater som millioner av mennesker ønsker å flytte fra. Slik oppstår drømmen om Europa og håpet om kanskje en gang å kunne flytte til USA; der har man hørt at alt er så meget bedre.
Så er kampen i gang for mange ikke-vestlige, ikke minst mange som kommer fra muslimske land.