Bokelskere.no

Da jeg fant denne boka i bokhandelen nylig, bare måtte jeg ha den! Helt siden jeg for noen år siden var i Madrid og så Picassos berømte maleri Guernica, har historien om den baskiske byen og for så vidt også maleriet fascinert meg.

I boka får vi innblikk i livet i Guernica både før, under og etter den tragiske hendelsen i 1937 hvor hele byen ble bombet sønder og sammen. Sentralt i fortellingen står Justo og brødrene hans, samt kvinnen Justo senere bestemte seg for å tilbringe sitt liv med, Mariangeles. De to får datteren Miren, som senere gifter seg med Miguel.

Livet i Guernica er fylt av harmoni og en slags lykke, selv om det i årene før og under den spanske borgerkrigen var knapphet på det meste. Folk hjalp hverandre når det trengtes, og det var et solid samhold mellom folk selv om de ikke var i slekt med hverandre. Etter hvert tilspisset situasjonen seg imidlertid mellom baskerne og det spanske folk, og plutselig kunne folk bli angitt og forsvinne sporløst. Livet var likevel på et vis til til å holde ut. Helt til den meningsløse dagen den 26. april 1937 ... Franco ga da klarsignal om at tyskerne kunne øve seg på å bombe en baskisk by, og tilfeldighetene ville ha det til at dette ble Guernica ... Fra da av ble livet ikke det samme.

I blodbadet som fulgte, var det knapt noen som ikke ble berørt i form av voldsomme tap. Mange av ofrene var dessuten kvinner og barn fordi bombingen fant sted på markedsdagen. Opp fra folkedypet steg etter hvert et hat så sterkt at det vel knapt kan sies å være over selv den dag i dag.

I bakgrunnen følger vi også PIcasso og hans raseri over det som skjedde i Guernica. Dette inspirerte ham til å male lidelsene. Maleriet som han kalte Guernica, befant seg i mange år i utlandet, og Picasso lovet å gi det som en gave til Spania den dagen landet hadde innført demokrati. Etter Francos fall ble det også ført tilbake til Spania, og kan nå ses på museet Reina Sofia i Madrid.

Denne boka ga meg mye. Ikke bare ga den grusomhetene i Guernica et slags ansikt, selv om menneskene i historien for en stor del er oppdiktet, men boka er også nydelig skrevet. Det var rett og slett trist å vende om den siste siden. Forfatteren av boka har brukt mange år på å skrive den, og boka er en hyllest til det baskiske folk som forfatteren har et spesielt forhold til. Denne boka kan virkelig anbefales!

Med ordene "ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv ...." innledes denne boka. Søstrene Sarah og Emily vokser opp som skilsmissebarn på 30-40-tallet i USA. Moren flytter konstant rundt, og jentene rekker aldri å slå rot noe sted. Faren har en noe fjern rolle i livene deres, og fremstår mer som en snill onkel som av og til finner på gøyale ting med dem. Søstrene beundrer ham fordi han skriver overskriftene i en avis, men egentlig er han "bare" korrekturleser, noe han skammer seg over.

Etter hvert beveger søstrenes liv seg i vidt forskjellige retninger. Mens Sarah gifter seg og får tre sønner, går Emily på skole - først på college som hun grunnet dyktighet har vunnet et stipend til, og deretter på universitetet.

Selv om Sarah skjøt "gullfuglen" og fikk flotte Tony, er hun ikke lykkelig. Ikke bare drikker hun for mye, men mannen slår henne og latterliggjør henne for den minste lille ting. Sarah er en stolt kvinne og så dyktig er hun til å skjule mishandlingen at jeg som leser ble sittende og tenke "ble hun mishandlet, eller var dette noe hun bare fant på?"

Emily har en endeløs rekke av affærer med menn. Den ene etter den andre vandrer inn og ut av livet hennes. Som regel er det hun selv som dumper mennene, men de få gangene hun føler at hun nærmer seg noe som kan ligne lykke, er det hun selv som blir dumpet. Selv om hun er svært dyktig i de jobbene hun får, blir hun alltid forbigått av menn - slik skjebnen var for mange av datidens kvinner.

Jeg skal ikke røpe hva som blir endeliktet til søstrene, annet enn at det må ha vært uendelig frustrerende å være kvinne i datidens USA.

Denne boka har fått strålende kritikker. Selv er jeg mer måteholden i min begeistring. Tidvis var boka vel melodramatisk, og jeg klarte liksom ikke helt å leve meg inn i søstrenes skjebner. Noen ganger fikk fortellerstilen i boka dessuten noe fabellignende ved seg, og i tillegg til å skape avstand mellom hovedpersonene i boka og meg som leser, fjernet dette på en måte historien fra det virkelige liv. Nei, historien grep meg ikke. Tidligere har jeg kun lest "Revolutionary Road" av denne forfatteren, og den boka elsket jeg. Men "Påskeparaden" nådde altså ikke opp til disse høyder. Kan det ha noe å gjøre med at det er en mann som har forsøkt å tegne et par kvinneportretter, uten egentlig å kjenne kvinners måte å tenke og føle på? Og så har han rett og slett bommet på en del punkter? Jeg tror det. For finnes det menneske - mann eller kvinne - som ikke har noen idé om hva man ønsker seg av livet? Og som bare dilter formålsløst hit og dit og bare lar ting skje med en? Uten å stå for noe? Og uten å gripe inn i sin egen skjebne? Det var som om kvinnene i boka manglet et indre sjelsliv. I alle fall slapp jeg som leser ikke inn i det, og dermed ble beskrivelsene nokså endimmensjonale og uinteressante. Når jeg likevel mener at boka er grei nok, er det fordi den er svært godt skrevet.

Et år etter at Sadie Jones kom ut med debutromanen ”Utskudd”, kom romanen ”Små kriger”. Fordi jeg likte debutromanen svært godt, var jeg naturlig nok svært spent på oppfølgeren. Jeg ble i grunnen litt skuffet.

Etter andre verdenskrig fikk britene kontroll over Kypros. Angivelig for å skape ro og stabilitet i området, opprettet britene millitære baser på øya. Basene var imidlertid viktige av flere grunner, som nærheten til Midt-Østen, Suezkanalen og oljeressursene. Ikke uventet dannet gresk-kypriotene frigjøringsmilitsen EOKA, og gjennom ulike aksjoner rettet mot britene forsøker de å gjøre britenes opphold så vanskelig som mulig. Målet for EOKA er å få Kypros til å bli en del av Hellas. Britenes svar på gresk-kypriotenes vold er bl.a. å oppildne til motsetninger mellom dem og tyrker-kypriotene (resultatet av dette kjenner vi i dag: øya er delt mellom grekerne og tyrkerne).

Da Hal og Clare giftet seg på 50-tallet i England, visste Clare at det å være gift med en yrkesmillitær ville innebære et liv på stadig flyttefot. Etter hvert har Hal avansert til major i den engelske hæren, og da Hal blir utstasjonert på Kypros, ser han frem til dette med spenning og glede. Han har aldri vært i aktiv tjeneste, og skal omsider få anledning til å praktisere noe av det han har lært. Hal og Clare, som har fått tvillinger, elsker hverandre svært høyt og tror vel egentlig at intet kan true deres lykke.

Hal er full av idealisme ved ankomsten, men etter hvert blir han vitne til så vidt mange grove overtramp fra britenes side at han begynner å tvile alvorlig på sin rolle som yrkesmillitær. Det forventes nemlig at overtramp ikke skal rapporteres, men nærmest ties i hjel. Britene torturerer, voldtar og dreper. Straffen for de få som faktisk blir tatt og som man av ulike grunner ikke kan la være å reagere overfor, er symbolsk og består i verste fall av omplasseringer og forflytninger. Offentlighetens interesse og skandaler må for all del unngås.

Midt oppi terrorangrep og tendenser til kamp- og krigshandlinger, prøver Hal og Clare å få ekteskapet sitt til å fungere. Clare blir imidlertid sittende mye alene med tvillingene deres, og Hal blir etter hvert mindre og mindre meddelsom. Samtidig blir Clare vitne til at utroskap blant befalshustruene, som omtrent kjeder seg i hjel, florerer ….

Årsaken til at jeg ble litt skuffet over denne boka var at det tok litt for lang tid før det skjedde noe som helst. Dersom boka hadde vært tykkere og ikke bare på litt over 300 sider, kunne jeg for så vidt fint ha tolerert en lang introduksjon i boka. Dessuten følte jeg at boka ikke engasjerte meg før kanskje de siste 100 sidene, og da på et nokså overfladisk plan. Det som imidlertid er interessant og som belyses i boka, er hva som skjer med moralen til okkupanter etter hvert som begge sider i konflikten demoraliseres. Dette kunne ha handlet om okkupasjonen av Afghanistan eller Iran. Problematikken er nemlig den samme; okkupanter som sies å ha de edleste hensikter, men som egentlig kjører doble og triple agendaer, og en befolkning som for en hver pris ønsker frihet på egne premisser. Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at boka på ingen måte er dårlig skrevet. Den kunne imidlertid ha engasjert litt sterkere.

Nora Manin er et resultat av en romanse moren hennes en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde rett etter hennes fødsel, og selv vokser hun opp i London sammen med sin mor, en etter hvert meget forbitret kvinne. Da Noras ekteskap brått tar slutt, bestemmer hun seg for å bryte opp fra sin vante tilværelse, og så flytter - eller rettere sagt flykter - hun til Venezia. Drømmen er å bli glassblåser på Murano, en liten øy utenfor Venezia.

I Venezia lykkes hun i første omgang med å få seg jobb som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Nora tar tilbake sitt opprinnelige navn Leonora, og gjør det hun kan for å bli integrert i Venezias liv. Hun er besatt på å finne ut av sin forfaders skjebne, Corradino Manin. Hans glassblåserkunst var viden kjent på slutten av 1600-tallet.

Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter om svik dukker opp i dagspressen. Alle vil nemlig ikke Leonora vel, og det viser seg at enkelte opplever det temmelig provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Parallelt med Leonoras historie, følger vi Corradino og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. Ludvig XIV, selveste Solkongen, var på denne tiden i gang med å bygge Versailles, et slott han ønsket skulle bli det mest storslagne i hele Europa. I en tid da speil var verdt sin vekt i gull, planla den franske kongen å bygge speilsalen. Og for å få det til, trengte han å få tak i forretningshemmelighetene til glassblåserne på Murano, som nærmest levde et slavelignende liv på øya. Corradino solgte øyensynlig sjelen sin til Solkongen, og spørsmålet som det gjenstår å finne svar på til slutt er om han var en helt eller en skurk. Corradinos skjebne griper praktisk talt inn i nåtiden og påvirker Leonoras liv på det mest avgjørende - både hva gjelder hennes glassblåserkarriere og i hennes kjærlighetsliv.

Jeg likte boka, måten den er skrevet på og fortellingen som sådan. I tillegg var det interessant å få innblikk i livet på Murano opp gjennom tidene. Jeg har selv vært noen ganger i Venezia, og synes selvsagt det var ekstra morsomt at jeg kunne kjenne meg igjen nesten uansett hvilket smug som ble beskrevet. Denne boka kan jeg trygt anbefale, selv om den mangler noe for å få toppskår.

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset …

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg?

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?