Bokelskere.no

Skal pløye gjennom for moro - for så å konkludere...

Konklusjonen er lang, men jeg skal fatte meg i korthet.

En mørk vinterkveld, da jeg lå med nesetippen såvidt over dynekanten, fikk jeg denne åpenbaringen (ny for meg ihvertfall). Jeg leser mye på trass (f.eks. Twilight) bare for å vite hva alt dreier seg om - og for jobbens skyld "sjøsakt", siden jeg hele tiden skal finne den riktige boka til den riktige personen OG fortsette og fortsette med det arbeidet.

Men heia norske forfattere. Min erfaring med disse internasjonale storsuksessene som Stråleglans og Da jeg lot deg gå - er at dem er pinlige detaljerte. Leseren er totalt undervudert og alt beskrives - fargen på sofaen, følelsen i mellomgulvet, hvor mange drag hovedpersonen tar av sigaretten osv. Helt ærlig: jeg lesten dem ikke ferdig. Jeg har for mange formeninger om blant annet Noël, og jeg velger å ikke bruke mer spalteplass på alle ytringene mine. Kanskje har det noe med alderen min å gjøre? De er tross alt skrevet for et aldeles yngre publikum enn meg.

De norske derimot, har det motsatte problemet. Her er det mange hemmeligheter og skjult mystikk mellom linjene. Disse har virkelig tolkningspotensiale aka norskoppgave på ungdomsskolen - typiske "nåtidens ungdomstema" som trakkasering, MMS, pass deg for den store stygge ulven, for godt til å være sant osv. Men klarer den egentlige målgruppen å catch alle disse lagene? Ser de moralen i visa? Og hvorfor skal alt være så forbanna alvorlig og trist? Hm, jeg undres.

Oppsummering: liker klart Glaser Munch og Sunne sine bøker - men jeg er tross alt toogtredve og klart ferdig med hjertesmerte-epoken min...