I Lone Aburas’s kompromissløse bok «Det er et jeg som snakker» ble jeg fengslet av den kraftfulle monologen hennes fra første stund.
Selv om boken er kort og tydelig, hendte det at jeg av og til ramlet av i svingene pga litt lange setninger.
Det er vanskelig å sette ord på eksakt hva jeg mener, siden jeg synes de lange setningene også fungerer som et kraftfullt virkemiddel.
Boken oppfordrer til å engasjere seg, bli sint og bli oppmerksom på samfunnet vi har rundt oss. Jeg anbefaler den varmt videre.
«Klubben» av Matilda Gustavsson Er så forbanna velskrevet at jeg var fysisk kvalm etter at jeg hadde lest den ferdig.
Noe av det som fanget meg mest med boken er dens beskrivelser av at vi ofte opplever seksuelle overgrep sort-hvit, uskyldig eller skyldig, og hvorfor det er slik.
Tidligere når jeg og andre kvinner har snakket om seksuelle overgrep er det en gjenganger at man stort sett alltid gir seg selv skylden for at man satt seg selv i en forferdelig situasjon.
Fraser som «Det er jo min feil, det var jo jeg som drakk for mye», eller «Det var jo min skyld, jeg burde ikke oppholdt meg der på det tidspunktet» osv, er ikke fremmed for meg.
Dette er også fellestrekk i historiene til kvinnene som Gustavsson forteller om, og jeg klarer ikke la være å lure på hvorfor det er slik.
Hvorfor legger kvinnen nesten alltid alt av skyld på seg selv?
Boken lufter noen interessante teorier om hvordan kvinners seksualitet opp gjennom historien blir sett på som tilsmusset, løsaktig, ødelagt, osv hvis du skulle være uheldig å bli utsatt for noe sånt, og det derfor er lettere for oss å distansere oss fra selve hendelsen å ta på oss skylden for det som skjedde.
Sist sett
