Et menneske som elsker, har alltid vunnet, uansett om kjærligheten gjengjeldes eller ikke. For noe tull, sa Antje. Det ville jo bety at den ugjengjeldte kjærligheten ikke er mindre lykkelig enn den som gjengjeldes.
Biggi som svar til Annebj :
23:41, 24. juli 2012 Diskusjon: Biggi om Åse-Marie Nesse eit poetisk liv av Elisabeth Vallevik Engelstad av Elisabeth Vallevik Engelstad
Ja, hun har hatt en utrolig utstråling. Har besøkt noen av hennes forelesninger. Hun har også oversatt Goethes Faust, også Faust II.
En fin biografi om en nokså selvstendig kvinne, som lot seg ikke påvirke av det som ble forventet. Utrolig sterk skildring av hennes siste år med kreftsykdommen og fortsatt omsorg for menneskene rundt henne.
Tenker umiddelbart på beskrivelsen av den kvinnelige ensomheten, "Hamfruestolen" av Sue Monk Kidd, og den herlige romanen "Lykka er ein sjeldan fugl" av Anna Gavalda. En annen type ensomhet finner du hos Peter Stamm. Han skriver om den store "iskalde" ensomheten mellom mennesker i forhold.
Utrolig nyttig når du skal holde en tale! Og det med alderen er jo relativt. Jeg opplevde de to forfatterne og fortellerne også på scenen hvor de framførte noen av bokas fortellinger, godt pakket inn i en rammehistorie. Utrolig bra samling med fortellinger "om dem som til enhver tid er minst 15 år eldre enn deg selv" :)))
Biggi som svar til Elisabeth Svånå :
17:23, 24. juli 2012 Diskusjon: Lisita om Imot naturen (notatbøkene) av Tomas Espedal av Tomas Espedal
Helt enig, det er en stil og tanker som er noe av det beste jeg har lest på en god stund. Sterkt!
Jeg spør ikke lenger så ofte hvem jeg er Jeg viser det så andre kan vise meg Hva jeg betyr for dem ...
Funnet en 1. utgave fra 1966 på et antikvariat. Nydelige og kloke dikt, som alltid. Om han forutså den gangen allerede alderdommen.
Biggi som svar til Findus :
00:09, 24. juli 2012 Diskusjon: Findus om Kjerringer roman av Helene Uri av Helene Uri
Klarer ikke helt å engasjere meg. Er det moderne kvinner? Springe rundt i kapper og være jævlig. Fay Weldon var bedre, og vi har vel kommet firbi det stadiet der. Men Helene Uri har et godt språk, ordrik, engasjerende.
Vigdis Hjort på sitt beste! Utrolig bra observasjonsevne. Her blir man ikke skuffet
Var lovende beskrevet på omslaget, gledet meg, passende ferielektyre på hytta, tenkte jeg, men det meste har vi vel lest tidligere. Plottet var søkt! Ble skuffet og dessuten irritert over det slurvete satsarbeidet og til dels dårlige oversettelser. Oversetteren burde kunne litt mer om forskjellene mellom tysk og norsk setningsoppbygging! Men slike bøker selger allikevel som bare. Ga den allikevel en 3er siden forfatteren ikke kan noe for disse irriterende uhumskheter i den norske utgaven.
Litt om innholdet, som viser hvor sprøtt det hele er: Alex er arkitekt og gift med den ambisiøse Sonja. Alt er perfekt. Men Alex har allikevel en affære med Iwona, en polsk kvinne som hverken er tiltrekkende eller interessant. Selv om han forakter hennes uendelige passivitet og fordringsløse kjærlighet, kan han ikke la være å oppsøke henne. Iwona blir gravid, og Alex overtaler Iwona til å adoptere barnet bort til den barnløse Sonja. Han klarer ikke å se galskapen i dette prosjektet.
Underveis blir man temmelig provosert, men den som har lest andre romaner av Peter Stamm, f. eks. "Agnes", den vet at det er Stamms typiske stil. Men innimellom må man bare le! "Sju år", som bl.a. har kommet ut i US, har forresten havnet i 2011 på New York Times´ liste 100 Notable Books of 2011, hvor det bare finnes 5 ikke-amerikanske forfatter. Han havnet der sammen med romaner av Leopardi, Oz, Nadas og Murakami. Sjelden at en tyskspråklig roman klarer slikt!
Léon var mannen i Yvonnes liv, og hun var kvinnen i hans, det fantes ikke lenger noen grunn til sjalusi. Det ikke til å forandre seg, selv om de likevel skulle miste hverandre på grunn av en katastrofe eller et feiltrinn i alderdommen. Det var rett og slett ikke nok tid igjen til at de kunne tilbringe like mange netter i en annen ekteseng som de allerede hadde tilbrakt sammen.
For Léons del, som for lengst hadde vent seg til å ha to kvinner – én ved sin side og én i hodet – var det ikke mye som forandret seg, men Yvonnes sje fikk endelig fred."
Historien om fortelleren og fotografen Eskandar er en moderne Tusen og en natt om nederlag og forspilte sjanser, tap og sorg over mennesker som forsvinner eller blir drept, men også en fortelling om kjærlighet og sterke kvinner, om glede og samhold, mot og stolthet – og om et ukuelig håp om at de stadige forandringene i Iran til slutt vil gi iranerne et bedre liv. Men boka til Siba Shakib, mest kjent gjennom verdensbestselgeren "Der Gud gråter", gir også et meget bra innblikk i iranernes kamp for et fritt liv i Shakibs hjemland gjennom de siste 100 år.
Stamm bruker sterke, men svært effektive litterære virkemidler for å framstille ensomheten som kan skjule seg bak kjærlighet – noe som er blant den verste form for ensomhet.
Alex Capus’ roman "Léon og Louise" er en vidunderlig vakker historie om kjærlighet i et århundre preget av krig, om et par som stikk i strid med alle konvensjoner lever et spesielt dobbeltliv og holder fast ved sin kjærlighet. Léon og Louise er et uforgjemmelig par innenfor samtidslitteraturen som først etter et langt liv, to verdenskriger, Léons lange ekteskap med en annen kvinne ser ut at de endelig får hverandre, mot alle odds ...
Uten tvil Capus' beste roman! Siden utgivelsen i februar 2011 har romanen ligget høyt oppe på den tyske Spiegel-bestselgerlista.
Bordbønn
En kone inviterte mange gjester til middag. Da de skulle spise, så hun på sin seks år gamle datter og sa: – Vil du lese bordbønn?
Datteren ble flau. Hun vred på seg og sa: – Jeg vet ikke hva jeg skal si!
– Bare si det mamma pleier å si, du, vennen min, sa moren.
Datteren bøyde hodet, foldet hendene og sa: – Herre Gud! Hvorfor har jeg invitert så mange til middag? m
Biggi siterer Agnes av Peter Stamm (side 9)
14:24, 4. oktober 2010 1 har det som favoritt. Kommentarer: 1
Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt, som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør.
Biggi siterer Kaffe, karamell og vaniljesaus av Hilde Eskild (side 151)
14:21, 4. oktober 2010 1 har det som favoritt.
Faisal skulle få besøk av noen somaliske menn han nylig var blitt kjent med. Sammen laget Faisal og Liv Toril sambuusa til dem, arbeidskrevende somalisk festmat. Da mennene kom, satte de seg rundt bordet, men ikke Liv Toril. I den lille leiligheten deres var det ikke mange steder å gjøre av seg, men hun tok med seg en bok og gikk inn på soverommet. Der ville hun oppholde seg til besøket var over.
Hun tenkte på alle som garantert ville bli provosert hvis de visste hvordan hun oppførte seg nå: at hun, i sitt eget hjem, ikke ville sitte til bords sammen med Faisals mannlige gjester. Lot hun seg undertrykke? Var denne handlingen det samme som å godta at hun var mindre viktig, mindre verd enn Faisal? Det var hennes hjem. Hvorfor lot hun seg fordrive på denne måten?
Faisal var oppvokst med at kvinner og menn i nærmeste familie spiste i samme rom. Men kvinner og menn utenfor nærmeste familie spiste i adskilte rom. Slik er praksisen fortsatt i somaliske miljøer. På grunn av dette valgte Liv Toril selv å trekke seg unna i slike sosiale sammenhenger. Hun gjorde det i gjestfrihetens navn.
For de som nå var på besøk, var det svært fremmed å skulle spise sammen med en kvinne de ikke var i familie med. Både Liv Toril og Faisal visste at dette ville gjøre dem utilpass. Antakelig ville de ikke si noe, men over alt hvor de kom, måtte disse mennene hele tiden tilpasse seg. I et fremmed land var de nødt til å godta nye skikker. De kunne aldri komme bort fra at de ikke lenger var hjemme. Liv Toril ville at de skulle få slappe av sammen med Faisal. At disse mennene skulle få føle seg hjemme en liten stund.
Hun følte ikke at hun gikk på akkord med seg selv, og det var viktig for henne. Hun hadde valgfrihet, og det innebar også friheten til å velge ting som ikke nødvendigvis var så politisk korrekt for nordmenn flest. Denne gangen gjorde hun et valg som gikk på tvers av sin kulturs idealer.
– Men kanskje det ikke er så annerledes, egentlig, tenkte Liv Toril mens hun rigget seg til med bok og en kopp te. – Her i Norge er det jo helt vanlig med guttekvelder og jentekvelder, og da får ikke partneren være med i samme rom heller.
Vil heller sitere fra en kommentar i Aftenposten (Torstein Hvattum 20.9.2010)og stille følgende spørsmål: Dette er en historie om vellykket integrering, men ønsker vi å høre den?
"Beretningen om somaliske Faisal Aligas’ tilværelse i Norge er en sjelden solskinnshistorie. Derfor har vi behov for den i en offentlig samtale. (...) En lykkelig, enslig historie i et mylder av somalisk elendighet i Norge? Kanskje det. Men historien bør inspirere alle gode krefter, myndigheter og privatpersoner, som jobber for at flest mulig av våre nye landsmenn skal finne en meningsfull tilværelse her i landet."
Sist sett
