Det kan være at bevisstheten om at disse diktene er 2600 år gamle, og at de allikevel er så gjenkjennelige, så menneskelige, det kan være at det forsterker kraften i dem. Selv små fragmenter, bestående kun av et par ord, har en aura som treffer.

Forordet er nokså dårlig skrevet (eller redigert), det lukter hastverksarbeid, og det omtaler nesten ikke innholdet i boka, som jo er poenget med et forord, spesielt i sakprosabøker. Veblen derimot, er veldig morsom å lese. Mye av det som står i denne boka er like aktuelt i dag som det var for omtrent 120 år siden. I alle fall med litt tilpassende modifikasjoner her og der. En nøkkelinnsikt hos Veblen: Underklassen (de fattige) ønsker ikke å felle overklassen (de rike) og dermed skape en mer rettferdig verden; de ønsker å bli som dem, å ta del i overklassen – noe som forutsetter en underklasse. En annen nøkkelinnsikt: En veldig stor del av våre produksjonsmidler går til å produsere ting hvis verdi består av at de er statusmarkører. Dette er sløsing, men vi kommer ikke bort fra det, vi er alle fanget i spillet. Bortsett fra Veblen.