Bokelskere.no

Palestina: Israels ran, vårt svik forsøker å kaste lys over en kompleks og kontroversiell konflikt, men ender opp med å være en ensidig og polemisk fremstilling som mangler balanse og nyanser. Mens Tveit utvilsomt har en dyp kunnskap om emnet, blir hans partiske holdning en alvorlig svakhet i boken.

For det første er Tveits ensidige perspektiv på konflikten mellom Israel og Palestina gjennomgående i hele boken. Hans skildringer er ofte preget av en tydelig anti-israelsk holdning, noe som gjør det vanskelig å få et objektivt og helhetlig bilde av situasjonen. Dette resulterer i en fremstilling som ikke bare er ubalansert, men også rett og slett urettferdig mot alle de involverte partene.

Språket i boken er ofte ladet med emosjonelle og provoserende uttrykk, noe som kan oppfattes som sensasjonalistisk. I stedet for å la faktaene tale for seg selv, bruker Tveit en retorikk som føles mer egnet til å fremkalle følelser enn til å opplyse leseren. Dette gjør det vanskelig å skille mellom objektiv analyse og subjektiv mening, noe som undergraver troverdigheten til hans argumenter.

Videre er boken preget av selektiv bruk av kilder og fakta. Tveit trekker frem eksempler og hendelser som støtter hans narrativ, mens motstridende informasjon og perspektiver ofte blir ignorert eller bagatellisert. Dette skaper en forvrengt fremstilling av konflikten, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at viktige deler av historien ikke blir fortalt.

Bokens struktur og oppbygning er også problematisk. Den mangler en klar og logisk fremdrift, noe som gjør det utfordrende å følge argumentene og forstå den overordnede sammenhengen. De mange digresjonene og sidesporene bidrar til å skape en fragmentert og usammenhengende leseropplevelse.

Til slutt, mens Tveit tydeligvis har et sterkt engasjement for temaet, blir dette engasjementet ofte til en form for aktivisme som går på bekostning av journalistisk integritet og nøytralitet. En mer balansert tilnærming, som også gir rom for de israelske perspektivene og anerkjenner kompleksiteten i konflikten, ville ha gitt boken større troverdighet og verdi.

Palestina: Israels ran, vårt svik er en bok som lider under vekten av sin egen partiskhet. Tveits ensidige fremstilling og emosjonelle retorikk svekker bokens troverdighet, og leseren blir sittende igjen med en følelse av at sannheten er mer kompleks og mangfoldig enn det som presenteres her. For de som søker en dypere forståelse av den israelsk-palestinske konflikten, vil denne boken være en skuffende og ufullstendig kilde pga dens slagside.

Det som skjer i Gaza og Vestbredden er sjokkerende, og takk til forfatteren for at jeg har fått en forklaring på hvorfor. Nå forstår jeg i alle fall ikke beslutningene til de lederne vi har. Hvorfor snakker de aldri om hvorfor ting skjer?

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.