Bokelskere.no

Liker dette forfatterskapet godt. Fine skikdringer om livet. Nydelig språk som jeg av og til får følelsen av fløyel av. Bare følge Stefanssons bllger av språk og skildringer er meditasjon. Mange artige men såre skikkelser og twister. Flott oversetterjobb. Men dette er ikke den beste. Ble litt gjentakende og ikke så nydelig som «Sommelys og så kommer natten».

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Min første moderne islandske roman var en strålende opplevelse. Romanen er på samme tid en surrealistisk og øm fortelling. Stefanssons sprudlende språk og stil virker fritt for klisjeer. Vi følger to forskjellige livsløp, fortellerens «jeg» som sjuåring i Reykjavik og en annen historie om oldefarens forunderlige liv.

På slutten av romanen knyttes de to beretningene om jeg-personen og hans oldefar sammen i en nostalgisk finale. Har vi også å gjøre med to forskjellige fortellerstiler? I den ene beretningen ser vi verden med guttens naive, fantasifulle, men likevel uerfarne blikk. Fortellingen om oldefarens liv synes derimot å hvile på en allvitende forfatter som i klassisk stil kjenner alle sine karakterer til bunns. Paradoksalt nok blir dermed guttens far og stemor to sentrale personer som vi som lesere får vite minst om.

Felleslesning i Lesesirkel 2021.

Som alltid gir denne forfatteren meg en rik leseopplevelse. Språket er så levende, så rikt og så poetisk. I begynnelsen var jeg litt forvirret da det hoppes litt mellom tid og personer, men dette ble bedre og istedet for å henge meg opp i handling og personer så nøt jeg språk og fortellerkunst som som vanlig var på høyt nivå.

"I gamle bøker er ikke natten definert som mørke, men som den tiden når søvnen roer ned alt som lever, luften er uten bevegelse, stjernenes mumling dempes, og verden holder pusten" Veldig fin bok. Anbefales.