Bokelskere.no

Den er ganske fin. Mange av tekstene gjorde inntrykk på meg og ga meg noe å tenke på. Den er som sagt ganske filosofisk, og det er lett å fortsette tankerekkene så langt du vil. Eller å hente seg tilbake og se på teksten på neste side.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

«Om morgenen- tidlig, fortsatt i mørke-våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefylt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter og drukket kaffe.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

Sitatet over er begynnelsen på boken Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen, Utgitt i 2013 og inneholder prosastykker fordelt på 88 sider. Jeg lånte boken på eBokBib.

Begynte å lese boken mandag morgen. Før trening og jobb. Sov helt til vekkeklokken ringte. Bråvåknet ikke midt på natten og havnet i «hamsterhjulet» slik det dessverre har vært for mange netter av det siste året.

Det er så sjeldent at jeg kommer over bøker som boken Hver morgen kryper jeg opp av havet. Jeg blir her i sofaen, tenkte jeg. Men; det var bare å pakke sammen, starte bilen, sette på NRK P2 og så var jeg inne i loopen...

Boken til Frøydis Sollid Simonsen er lest. Men. Hvordan beskrive en bok en liker godt. Som en tenker at en ikke har avsluttet, at det er en begynnelse på noe mer. Min erfaring er at dette er nærmest umulig fordi bøker oppleves forskjellig. Må tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
Erling Kagge: Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute.
En bok som jeg min leseopplevelse var at den kun er en begynnelse på noe. Der skriver Erling Kagge om Claus Helberg som leder av turgrupper – sitat fra boken:

«Helberg hadde etter et langt liv på fjellet, og voldsomme tak med okkupasjonsmakten, forstått hvordan ordene setter grenser for hva vi opplever. Han ønsket å unngå at alle i følget skulle fortelle hverandre gjennom dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere seg om det fantastiske. Ordene kan ødelegge en stemning. De strekker ikke til. Ja, det er vidunderlig å dele store opplevelser, men praten kan også fjerne oss fra dem. Til tider har det slått meg at det er de enkle gledene, som å studere den grønne mosen på en stein, det er vanskeligst å sette ord på. Helberg ville at alle skulle se, tenke og undre seg over fjellene, himmelen, mosen og plantene som forsiktig begynte å blomstre enda en vår.»

Denne vakre godbiten av ei bok las eg ut same dag som eg fekk ho. I dag. Og ho kjem garantert til å tas fram att ganske ofte, klarte nemlig ikkje å lese uten å lage altfor mange eseløyrer, for her var det så mykje som bør lesast ein gong eller førtitre til.
Med andre ord kan eg på det sterkaste anbefale denne boka. Ein bok ein fort kan lese ut, men som ein aldri kan bli ferdig med

Denne treffer meg rett i hjertet, hver gang. Det er ikke mange bøker jeg unner en plass i bokhylla hjemme hos meg (jobber på bibliotek og leser sjeldent ei bok to ganger), men denne skal få hedersplassen når jeg en gang får meg ei skikkelig bokhylle i eget hjem. Den betyr så mye for meg. Jeg kunne sitert hver enste side, men det kan jeg jo ikke. Den er så beskrivende for hvordan livet oppleves i perioder av livet. Smart, dyp og vittig. At det går an å skrive så humoristisk om noe så trist. Jeg kan ikke beskrive den, som du skjønner. Du må bare lese den selv. Perfekt for meg.

Ei nydelig lita bok, med små underlige faktaopplysninger vevd sammen med historier om en hovedperson som sørger. Og boka har en nydelig tittel!

Denne boka har en fin tittel, men det er ikke det eneste fine med den. Språket og bildene er nydelige. Jeg kjøpte boka i stad – så jeg slukte den på et par timer. Så drivende er språket. Og jeg vet at jeg kommer til å komme tilbake til den, for den sitter i meg. Det er flere setninger som slo så hardt i magen og i tankene at jeg måtte stoppe opp med alt jeg gjorde, øremerke siden og tenke over setninger. Jeg sitter med en følelse av å ha vært i en biologitime, lest litt filosofi og snakket med en venninne om hennes følelsesliv, eller, samtidig ikke. Det er vanskelig å forklare, men det er en god følelse! Poenget er i alle fall det at dette er blant de bøkene som virkelig får deg til å tenke – med all sin oppramsing av fakta, og hvordan dette så sidestilles med jegets knuste hjerte. Deler er også, for nåværende eller tidligere studenter, særdeles gjenkjennelig. Kort sagt: sikkelig bra! Les den. Håper Frøydis Sollid Simonsen skriver mer. Fant også ut at hun har hjemmeside og lager tegneserie (hvilket forklarer den flotte, enkle illustrasjonen på bokas forside) så det skal sjekkes ut!

Vakkert, poetisk alvor. Kort og godt, symbolsk og intelligent. En fryd å lese.

«Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.»

Frøydis Sollid Simonsen er forfatteren bak denne vesle boka som gjør stort inntrykk. Jeg-personen opplever at kjæresten slår opp og onkelen dør samtidig som at hun skal lese til eksamen. Alt dette er med på å forme en tankerekke som kan virke merkelig, men som blir helt naturlig. Boka får deg til å le, lære og bli rørt uten at den er sentimental – og den har en slags «happy ending». Det hele er pakket inn i et poetisk språk:
«Jeg vil måle opp hver bit av kroppen din, som en målorm, kravle rundt på deg, spinne deg inn i silketråder».

Hver morgen kryper jeg opp fra havet, er noe av det merkeligste jeg har lest! Allikevel nøler jeg ikke med å anbefale den.

Et utrolig poetisk språk, en bare flyter gjennom boka.