En enorm bok som tar for seg en enorm lang tid. Her får vi servert en jødisk families historie gjennom tusen år. Vi blir presentert for en mengde personer. Noen stifter vi bare et overflatisk bekjentskap med, andre blir vi så godt kjent med at vi blir revet med i utviklingen av deres skjebne. Det som kan gjøre boka ekstra tunglest og uoversiktlig, er alle de umotiverte sprangene i handling og tid.

Hovedtråden i boka dreier seg om to smågutter, Ari og Sasha. En grandonkel forteller guttene historier om alle forfedrene deres. Beretningen starter på 1000 tallet i Spania, og flytter seg etter hvert til mange av landene i Europa. I lang tid er denne slekten, Benozaslekten, bosatt i Budapest. Den ender i Norge der den siste i slekten, Ari, dør som gammel mann uten å etterlate seg noen arving.

Det fortelles at den første av forfedrene, Baruch, skal ha møtt Moses. Han forteller at slekten skal vokte over en stor hemmelighet som skal gå i arv fra far til sønn. Denne hemmeligheten gjelder et eliksir – en drikk som gjør at den som får den blir udødelig. I slektene som følger, er det mange slags mennesker som kommer til å spille en vesentlig rolle. Det er kloke, gode mennesker som gjør sitt beste for familien og for samfunnet rundt, men det kommer også onde, svikefulle som fører ulykke med seg. Ett hovedtrekk er å finne i hver generasjon Et guttebarn blir født med en ekstra stor nese. Denne personen vil ha hellet med seg her i livet, men han vil også bli et offer for en brå og spektakulær død.

Historien om Spinozaslekten er også historien om jødeforfølgelsene gjennom tidene. Mange av personene kommer nær innpå historiens store begivenheter og omveltninger. Flere av tidens store menn får vi et nært bilde av i boka. Vi møter bl.a. Voltaire, Robspierre og Hitler (i boka kalt ”Adi”). Om bildet som tegnes av disse historiske personene, stemmer med virkeligheten, vites ikke.

Slekten dør altså ut på 1900-tallet. Da er bokas hovedperson, Ari, kommet til Oslo. Han er ugift og barnløs. Hans eneste bror, Sasha, døde som ung i en togulykke – en ulykke som Ari gjennom hele livet sitt har hatt skyldfølelse for. Selv ble Ari stum etter ulykken. Nå er han kreftsyk og ligger på sykehuset der han prøver å nedtegne slektens historie. Foran seg har han boka ”Udødelighetens elixir”. Nå river han ut ark etter ark av den eldgamle boka og bruker dem som sigarettpapir.

Dette er en interessant bok i og med at vi får en gjennomgang gjennom store deler av verdenshistorien Men boka kan også virke rotete fordi den inneholder uendelig mange navn og fordi den ofte gjøre store hopp fram og tilbake i kronologien.

En imponerende og stortenkt epos fra Europa. Hva hadde kontinentet vært uten jøder?
Et ambisiøst og til tider umulig prosjekt å fange så mange liv med alle sine fasetter i skriftens medium. En ærlig avsløring av forfatteryrket: "Jeg har et håp om at de menneskene hvis skjebne jeg lærte å kjenne i barndommen, skal vekkes til live igjen ved skrivingen og bli like nærværende som de var for oss /.../ Derfor bruker jeg møysommelig alle mine våkne stunder til å prøve å fortelle om de forskjellige århundrene, få fargen og smaken på en tidsalder /.../".
Gleichman bør likevel ikke være så beskjeden som her: "Jeg opplever imidlertid sjelden at jeg makter å gjengi annet enn overfladiske anekdoter /.../". Tvert imot, det går an å puste inn og smake på romanpersonenes drømmer, hovmod og egoisme, deres talent og tarvelighet, deres storhet og bevissthet av å være en del av et univers som er større en dem selv.
En uforglemmelig bok!

En svært lang bok, der ikke alle historiene som blir fortalt er like fengende. Men her er jødenes historie de siste 900 årene kommet med, ispedd mange historiske øyeblikk, og med mange historiske personer som medvirkende (med en del fri fantasi fra forfatteren). Alt i alt en grei leseropplevelse, så takk søster Sigrid for gebursdagsgaven! :-)

Gabi Gleichmann har dikta i hop ein imponerende slektskrønike i denne boka, der den kreftsjuke og døyande hovudpersonen Ari gjer greie for ætta si, Spinoza, frå 1100-talet og fram til i dag. Ættehistoria startar på den iberiske halvøya, men tek vegen innom store deler av Sentral-Europa undervegs før den ender i Norge. Og slektningane har heile tida roller som ligg tett inntil viktige samfunnsmessige endringar og historiske personar og hendingar. Hendingane som er skildra er så langt eg kan sjå oftast basert på historiske fakta, medan Spinoza-slektningane er, også så langt eg kan sjå, anten eit «identitetstjuveri» av og vidare-diktning over verkelege, historiske personar, eller fri fantasi.

Gleichmann sin samanblanding av fakta og fiksjon minner meg på mange måtar om Kjartan Fløgstad. Hjå begge finn eg det vanskeleg å trekke opp skiljet. Eg kan tru at ein person eller ei hending i boka er for merkelig til å vere sann, men når eg sjekker så har det rot i virkeligheita (for eksempel opptrykk av hundretusendollar-setlar i Gleichmann sin bok). Når eg ikkje greier å finne informasjon om ting eg lurer på, sit eg derfor heile tida med ei kjensle av at det KAN vere sant. Men innimellom finn eg jo klare prov på at personar og hendingar er oppdikta. Artig er det uansett.

Gleichmann sjølv er jøde, og det er også ei jødisk slektshistorie som blir fortalt. Ein får dermed innblikk i jødane sine levekår i ulike land og i ulike tidsepokar, og dette er stort sett forstemmende lesing. Djupast sett handler det vel om menneska sin hang til å vere mistenksame mot dei som tenker og handlar annleis enn seg sjølve.

Enkelte liker, andre liker ikkje, bøker der handlinga hoppar fram og attende i tid. Sjølv liker eg slike sprang særs godt. I denne boka er det slik at hovudlinja i forteljinga gjeng strengt kronologisk, ættledd etter ættledd, medan der er gjort eit forteljarmessig grep ved at Ari flettar inn historier frå sin eigen barndom, og hendingar frå dei nærmaste slektningane sine liv, inn i hovudlinja i forteljinga. Såpass må det nesten vere for å bryte opp i det som ellers fort kunne blitt ei monoton oppramsing av personar og hendingar.

Avbryter herved denne. På side 198. For platt språk og litt omstendelig. I utgangspunktet syns jeg boken virker interessant, men stilen er for refererende og stiv. I stedet for å slenge leseren inn i scenene, så refereres bare det som har skjedd i en litt slitsom oppsummerende tone. Ikke noe show don't tell her. Synd, for materiale er interessant i seg selv.

mye humor, og historie . Brukte lang tid på denne (leste mange andre bøker innimellom), veldig mye å fordøye, personer og detaljer og skjebner som griper inn i hverandre. Men underholdende nok :-)

Veldig god bok så langt - og den tar tid å lese!

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

En interessant bok der vi følger Europas historie sett gjennom jødenes øyne. Mange ganger måtte jeg google navn og hendelser for å sjekke a) om hva jeg husket/hadde glemt og b) om det viste til fakta eller fiksjon. At Gleichmann har delt boken inn i store hovedkapitler (etter personer) og delt disse i korte "kapitler", gjør den store boken lett å lese. Når han i tillegg skriver godt, ble store deler av boken en "page turner" for meg. Gleichmann har høye ambisjoner som han bare når til en viss grad. Særlig mot slutten blir det veldig mange ord. Jeg tror boken hadde tjent på å bli redigert ned. Men absolutt lesverdig!

Jeg likte starten veldig godt, men måtte ha en pause da jeg kom halvveis ut i boka. Da ble den litt tung å starte på igjen. Jeg leste noen bøker innimellom, og så satte jeg i gang med resten av boka nå i helga. Den er mektig, massiv, og rommer så veldig mye av famliier, folk og historiske data. Ikke så lett å holde styr på alltid. Til tider et veldig frodig, vakkert språk. Humoristisk, tragikomisk, trist. Ja, den rommer som sagt veldig mye. Absolutt verdt å lese, men det gjør bare godt å la denne boka hvile litt innimellom.