Bokelskere.no

Søstrene Merricat og Charlotte bor sammen med sin onkel Julian i et stort hus. Huset ligger utenfor byen og blir skydd av byens beboere. Der har de holdt fort etter at foreldrene og flere andre familiemedlemmer døde 6 år tidligere. De har vent seg til et enkelt og tilnærmet idyllisk liv. Isolert fra omverdnen. Helt til fetter Charles dukker opp og forstyrrer roen. Merricat tar opp kampen med alle tilgjengelige midler.

Jackson beskriver personene så leseren kan se dem tydelig. Merricat og Charlotte. Onkel Julian. Og fetter Charles. Alle har de sin distinkte personlighet og er treffende beskrevet med mørk humor og varme.

Språket er fabelaktig. Lekent, men samtidig presist. Som Merricats monologer som er iblandet barnerim og regler. Det er noe med fortellere som sjarmerer meg i senk samtidig som jeg ikke helt tror på det de forteller. Merricat er 18 men det virker som hun har stivnet i den alderen hun var da foreldrene døde.

Boken er ikke direkte skummel. Gotisk stemning, men ikke horror. Som et eventyr med en klaustrofobisk og uhyggelig atmosfære. Spenningen ligger i de små detaljene. Nyansene og den langsomme forståelsen av at alt ikke er som det skal med idyllen og bokens forteller Merricat.

Historien handler om alt det som ikke blir sagt og reglene vi lager for å overleve. Også om søskenkjærlighet som et ubrytelig bånd. Om å være utenfor, om våre ødeleggende fordommer og frykten for mennesker vi ikke forstår.

Så et sted at dette visstnok er Neil Gaimans favorittbok, og da måtte den jo leses. Og den er helt strålende! En lettere ustabil og utroverdig forteller gjør at jeg tror jeg må lese boka flere ganger. For her er det mye å lure på.

(Skulle vært student igjen og utsatt den for en skikkelig analyse, det hadde jeg hatt glede av. Men det får være være grenser...)