De som beveger verden

Ayn Rand er god på å beskrive kollektivismens ødeleggende konsekvenser, men dårlig på å skape troverdige personer. Og for meg er hennes politiske medisin omtrent like ekstrem som giften den skal kurere.

(Ops! Inneholder spoilere.)

”Atlas Shrugged" følger Dagny Taggart, visepresident i jernbaneselskapet Taggert Transcontinental, og hennes kamp for å holde familieselskapet i live. Handlingen er satt til et dystopisk og ikke tidsspesifisert USA, hvor den amerikanske økonomien sakte ødelegges av stadige nye kollektivistiske reformer og mystiske forsvinninger.

Landets produktive individer - alt fra forretningsmenn, forskere og bankmenn, til filosofer, komponister og skuespiller – forsvinner sporløst, en etter en. Blant folk flest verserer ryktet om en mystisk ødelegger som reiser rundt i verden og tilintetgjør "dem som beveger verden".

Ødeleggeren viser seg å være individualisten og oppfinneren John Galt. Han har sett seg lei på landets økende kollektivisering, og vil ikke lenger dele sin hjernekraft med et samfunn hvor produktive individualister blir straffet og uproduktive kollektivister blir belønnet. Galt har gått til streik – og han har overbevist andre genier om å bli med på streiken.

Streikerne gjemmer seg i ”Galts Gulch”, et individualistisk Utopia fri for kollektivisme, hvor de venter på at den kollektivistiske verdensorden skal falle sammen når det siste produktive individet forlater samfunnet.

Dystopi, romance og science fiction
”Atlas Shrugged” er en lang roman, over 1100 sider, og den spenner over flere sjangre. Bokas hovedvekt ligger på den politiske dystopien. Rand beskriver hvordan kollektivisering av økonomien fører til vilkårlig statlig inngripen, nepotisme, ansvarspulverisering og redusert produksjon av goder, som samlet fører det amerikanske samfunnet inn i før-industriell retning.

Et av bokas mer groteske eksempler på vilkårlig statlig inngripen, er når det statlige jernbarnestyret plutselig ”omdirigerer” et tog som opprinnelig skulle frakte korn til sultrammede amerikanere, til å frakte et lass med grapefrukt til Washington i stedet. Årsak? Landets politiske leder hadde gått tom for grapefrukt og trengte friske frukter til frokostjuicen sin.

Boka er også i stor grad en "romance", det vil si en fortelling hvor en lidende (og i dette tilfellet, aktiv) heltinne overvinner uoverkommelige hindringer og til slutt får den utvalgte drømmemannen.

Her er Dagny den lidende heltinnen og John Galt den store drømmemannen. Ikke bare er John Galt kjekk, intelligent og produktiv, han viser også en grad av ”commitment” de fleste damer bare kan drømme om. Galt er hemmelig forelsket i Dagny i 12 år, tilbringer alle disse årene i sølibat og ofrer nesten livet for å få henne (men motivet hans for handlingen er egeninteresse, så derfor er det ikke selvoppofrelse...).

Med alle dens utrolige oppfinnelser og maskiner, kan boka også leses som science fiction. De produktive individualistene er selvfølgelig de største oppfinnerne. I det kollektivistiske USA finner individualisten og industriherren Hank Rearden opp Rearden Metal - et metall som er sterkere, lettere og billigere enn andre metaller. Pantenten på metallet blir etter hvert overtatt av kollektivistene, under påskudd av å gjøre det tilgjengelig for alle.

De streikende individualistene skjuler seg fra omverdenen i en liten landsby i Colorado-fjellene, noe de lykkes med takket være to geniale oppfinnelser. Den første er en maskin som bøyer lys og skaper et optisk bedrag, noe som effektivt skjuler det lille streikersamfunnet. Denne uunværlige maskinen drives av billig energi fra den andre geniale oppfinnelsen, John Galts motor som skaper strøm fra atmosfærisk elektrisitet.

Selv de udugelige kollektivistene snekrer sammen en genial oppfinnelse, takket være fysikeren og overløperen Dr. Stadler (han går fra nøytral til ond kollektivist i løpet av boka). Med basis i forskningen hans, skaper det kollektivistiske forskningsinstituttet et fryktelig supersonisk masseødeleggelsesvåpen, som sender ut kraftige lydbølger som ødelegger alle bygninger og alt liv i sitt nedslagsfelt.

Lite troverdige persontegninger
Rand er god på å kritisere kollektivismens ødeleggende konsekvenser, men dårlig på å skape troverdige personer. Personene i ”Atlas Shrugged” er mer representanter for de motstridende gruppene i Rands moralske univers, enn de er mennesker av kjøtt og blod.

Grovt sett kan hele bokas persongalleri fordeles i fire slike moralske grupper: De gode individualistene (for eksempel Dagny, John Galt, Hank Rearden), de onde kollektivistene (James, Wesley Mouch, Dr. Ferris), de nøytrale som blir gode individualister (Wet Nurse, Cherry), og de nøytrale som blir onde kollektivister (Dr. Stadler).

Utover den overordnende gruppetilhørlighet er det lite som skiller personene fra hverandre. De gode individualistene tenker og handler på den samme gode måten, og de onde kollektivistene tenker og handler på den samme onde måten. Gruppetilhørigheten kommer også frem i personenes ytre beskrivelse. De gode individualistene beskrives som vakre, velkledde og høyreiste, mens de onde kollektivistene beskrives som stygge, sjuskete og krumbøyde.

Personenes familierelasjoner er heller ikke alltid like troverdige. Det fremste eksemplet her er familieproblemene til Hank Rearden. Hank (god individualist) forsørger kona Lillian, broren Philip og moren (alle onde kollektivister), uten å bli verdsatt for innatsen. Ja, faktisk ser samtlige familiemedlemmer ned på Hank, fordi de mener han er mer opptatt av å tjene penger enn å gjøre noe godt for samfunnet. Utover i boka går det så langt at kona og broren aktivt motarbeider Hank i hans kamp mot kollektivistene. Til slutt får Rearden nok av den utakknemlige kollektivist-familien og forlater dem til fordel for Galt´s Gulch.

Det er troverdig at Hank forlater kona, som svikter ham på alle mulige måter, men det er ikke like troverdig at han gir så lett slipp på broren og moren. Broren og moren er håpløse og utakknemlige, ingen tvil om det, men de fleste mennesker ville i det minste forsøke å prate de håpløse og utakknemlige familiemedlemmer til fornuft, fremfor å oppgi dem helt og overlate dem til egen skjebne. Behovet for å ta vare på ens familie sitter dypt i menneskenaturen, og er selve motoren i litteraturens virkelige store dramaer.

Hank Rearden virker for øvrig å være den eneste streikehelten med familie. Ingen av de andre streikeheltene har noen familie av betydning, hvilket selvfølgelig er beleilig når man ønsker å forsvinne friksjonsfritt fra samfunnet.

Personenes kjærlighetsliv er heller ikke alltid like troverdig. Dagny har gjennom historien romanser med hele tre av romanens helter. Først med barndomsvennen og tricksteren Fransisco d'Aconia, så med industriherrren Hank Rearden, og til slutt med streikelederen og den store kjærligheten John Galt. De tre mennene er alle dypt forelsket i Dagny og rører ingen andre kvinner imellomtiden.

Det er selvfølgelig troverdig at Dagny har flere romanser. Det utroverdige er utfallet av Dagnys endelige partnervalg. Når John Galt til slutt går av med seieren om Dagnys gunst, blir det øyeblikkelig akseptert og godtatt av de to andre kamphanene, selv om begge fortsatt elsker henne. Det oppstår ingen konflikt overhodet mellom de tre heltene, tvert imot forblir de bestevenner. Slikt storsinn tror jeg ikke du finner mange andre steder, verken i fiksjonen eller i virkeligheten.

Vurdering
Rands fortelling om individets kamp mot kollektivisme ble utgitt i 1957 og selger fortsatt godt. Faktisk selger boka mer enn noen gang. I 2009 endte den på 33. plass på Amazons bestselgerliste, med over en halv million solgte eksampler.

Boka har lenge vært en favoritt hos den amerikanske høyresiden. Blant tilhengerne finner vi Paul Ryan, republikanernes visepresidentkandidat, og Ron Paul, den libertarianske kongressmannen fra Texas. Her hjemme skal både Frp-leder Siv Jensen og eiendomsinvestor Christian Ringnes være store fans.

Selv om romanen slo an på høyresida, ble den aldri noen favoritt blant kritikere. Fansen vil nok mene den lunkne mottakelsen skyldes venstrevridde holdninger hos kritikerne, og selv om det nok er noe i den påstanden, er det i beste fall bare én del av sannheten. For ”Atlas Shrugged” er, etter min mening, ingen overveldende god roman litterært sett.

Bokas lite troverdige persontegninger er allerede nevnt, og videre vil jeg peke på bokas språk og lengde. Rand skriver til tider fryktelig kjedelig og handlingen snegler seg fremover, ikke minst på grunn av alle de lange dvelende monologene, med John Galts famøse radiotale mot slutten av boka som det ultimate eksempelet. Talen går over seksti sider, noe som tilsvarer noe sånt som seks timer muntlig tale. Jeg tror romanen med hell kunne vært kortet ned med tre-fire hundre sider.

”Atlas Shrugged” fungerer best som politisk dystopi. Rands setter riktig diagnose på kollektivistiske samfunn, selv om jeg er uenig i medisinen hun foreslår. Bokas helter ønsker å bytte ut den kollektivistiske marerittstaten med en individualistisk nattevekterstat, det vil si en stat hvis oppgaver er begrenset til politi, militærvesen og domstoler - ikke noe annet. Og aller helst skal denne mini-staten være frivillig finansiert.

For en sosialliberalist som meg blir dette å bytte ut en ekstremitet med en annen. Jeg mener markedsøkonomi hvor de ressurssterke og innovative får utløp for sine produktive krefter (til egen og andres glede), fint lar seg kombinere med en velferdsstat.

På tross av sine litterære svakheter er ”Atlas Shrugged” verdt å lese. Boka setter søkelyset på individets kamp mot kollektivet, beskriver kollektivismens negative konsekvenser, og den har hatt og fortsetter å ha stor påvirkningskraft verden over. Dermed har du iallefall tre gode grunner til å kjempe deg gjennom bokas 1100 sider.

Skisse til en darwinistisk venstreside

Pamfletten "A Darwinian Left", skrevet av bioetikeren og utilitaristen Peter Singer, er en liten bok med store idékraft. Singers agenda er å overtale venstresiden til å bytte ut Marx med Darwin.

Venstresiden er en bred politisk bevegelse, som inkluderer alt fra anarkister til sosialister og sosialdemokrater. De ulike fraksjonene på venstresiden er uenige om mye, men i følge Peter Singer har alle to ting til felles.

For det første deler de et sett med verdier. Alle på venstresiden er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller og bekjempe urettferdighet. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater er uenige om virkemidlene, men det etiske målet er det samme.

For det andre deler de et sett med virkelighetsoppfatninger, som er nedarvet fra marxismen. Den materalistiske historiske teorien sier at det ikke er noen fast menneskenatur, men at menneskenaturen bestemmes av sosiale relasjoner. Endrer du de sosiale relasjonene, endrer du også menneskets natur. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater ønsker ulike endringer, men har samme syn på menneskets natur.

Troen på at menneskenaturen kan endres har igjen skapt venstresidens drøm om det perfekte samfunn, men i praksis har disse drømmene alltid vist seg å bli mareritt. Som eksempler på venstresidens feilslåtte politiske eksperimenter nevner Singer Russland under Stalin, Kina under Mao, og Kambodsja under Pol Pot.

Singer mener venstresiden bør beholde settet med verdier, men bytte ut settet med virkelighetsoppfatninger. Første steg mot en darwinistisk virkelighetsoppfatning er å innse at mennesket er sosiale dyr som har blitt formet av evolusjon, og at menneskenaturen har noen trekk som er universielle og ikke kan endres av kultur.

For eksempel er det felles for alle mennesker at vi bryr oss om våre nærmeste, at vi skaper systemer med sosial rangorden, og at kjønnene har ulike roller. Kulturen kan spisse eller dempe disse trekkene, og det vil alltid være variasjon mellom indvider (hvis ikke hadde evolusjon aldri funnet sted), men generelt finnes disse trekkene i alle kulturer.

At vi bryr oss om våre nærmeste henger sammen med selvinteressen. Gjennom millioner av år med evolusjon har naturen selektert individer som handler for seg selv og sine nærmeste, og mennesket er ikke noe unntak.

Venstresiden har alltid drømt om å fjerne menneskets selvinteresse, noe de aldri har lykkes med. Når aristokratiet og kapitalismen forsvant i Sovjet-Russland, ble partisystemet den nye veien for å oppnå fordeler og privileger. Selvinteressen forsvant aldri, den gikk bare inn i et annet system.

Singer mener venstresiden må innse og akseptere at selvinteressen alltid vil være der, og heller fokusere på hvordan selvinteressen kan brukes i det godes tjeneste. Hvis individer får følge sin selvinteresse, vil det ofte være positivt for resten av samfunnet. Singer sitererer Adam Smiths berømte setning: "Det er ikke fra godheten til slakteren vi forventer vår middag, men hans egen selvinteresse."

En darwinistisk venstreside vil ikke benekte eksistensen av en fast menneskenatur, men heller undersøke den nøye og bruke kunnskapen om den for å oppnå målene om utjevning av forskjeller og bekjempelse av urettferdighet.

Jeg syns folk på venstresida bør følge oppfordringa fra Singer. Glem den store utopiske drømmen om det perfekte samfunn, og se heller på hva som faktisk er mulig å få til med den menneskenaturen vi har fått utdelt.

Omtale av Våpen, pest og stål

Jared Diamond skriver overbevisende om hvordan geografiske miljøbetingelser gjorde europeere og asiater i stand til å erobre folkeslag på andre kontinenter.

Den 16. November 1532 kom den spanske conquistadoren Fransisco Pizarro kom til byen Cajamarca i Andesfjellene hvor han møtte inkaherskeren Atahualpa. Med bare 168 soldater klarte Pizarro å overvinne Atahualpas inkahær på 80 000 mann og ta inkakeiseren til fange. Nesten 8000 inka-soldater ble drept i det blodige slaget, mens spanjolene ikke mistet én eneste mann.

Pizarros seier i Cajamarca går inn i et bredere historisk mønster. Fra det femtende århundre og utover ble folkeslag etter folkeslag i Amerika, Australia og Afrika sør for Sahara underlagt europeiske og asiatiske kolonister.

Hvorfor var det sivilisasjoner fra Eurasia (Europa, Nord-Afrika og Asia) som erobret folkeslag i Amerika, Australia og Afrika sør for Sahara, og ikke omvendt?

Dette spørsmålet stiller Jared Diamond i boka ”Våpen, Pest og Stål”. Svaret er at europeiske og asiatiske folkeslag utviklet maktfaktorer som militær kraft (våpen), smittsomme sykdommer (pest) og sentral statsmakt og teknologi (stål), før andre.

Men hvorfor var det europeere og asiater som utviklet våpen, pest og stål, og ikke inka-amerikanere, australske aborginere eller afrikanere?

For å svare på dette grunnleggende spørsmålet, tar Diamond med leseren 13 000 år tilbake i menneskets historie, til tiden hvor det moderne mennesket for første gang forlot den gamle livsstilen som jeger og sanker.

Fra jeger/sanker-livsstil til sivilisasjon
Mot slutten av forrige istid, rundt 11 000 f.Kr., levde alle mennesker som jegere og sankere. To tusen år senere, rundt 9000 f.Kr, oppstod en ny livsstil som kom til å endre menneskene for alltid. I stedet for å flakke rundt og jakte på ville dyr og sanke ville planter, slo noen seg til ro og begynte med matproduksjon.

Matproduksjon oppstod selvstendig i minst fem områder i verden. I Midt-Østen domestiserte menneskene hvete, sau og geit rundt 8500 f.Kr., i Kina ris, hirse og svin rundt 7500 f.Kr., i Meso-Amerika mais, bønner og kalkun rundt 3500 f.Kr, i Andesfjellene og Amazonas potet, maniok og lama rundt 3500 f.Kr., og i det østlige USA solsikke og melde rundt 2500 f.Kr.

Overalt hvor en plante eller dyr ble domestisert, spredde innovasjonen seg raskt til områder med liknende forhold og klima. For eksempel spredde domestisert hvete, sau og geit seg fort fra Midt-Østen til Europa og Vest-Asia.

Den nye livsstilen med matproduksjon førte til stabile matoverskudd som ga jordbrukerne større befolkning og rom for arbeidsspesialisering, to avgjørende fordeler som gjorde at de etter hvert utkonkurrerte dem som fortsatt levde som jegere og sankere.

Etter hvert som befolkningen og arbeidsspesialiseringen økte, ble samfunnet også mer lagdelt, med egne klasser for byråkrater, prester, soldater og håndverkere, som igjen la til rette for opprettelsen av sivilisasjon.

Clash of Civilizations
Etter hvert vokste det frem store sivilisasjoner på alle kontinenter bortsett fra Ny-Guinea/Australia. Lenge var det ingen møter av betydning mellom sivilisasjonene på de ulike kontinentene, men dette endret seg i det sekstende århundre med Pizarros overlegne seier i Andesfjellene over Atahualpa.

Spanjolene hadde overlegen militær teknologi i form av stålsverd, rustninger, skytevåpen og hester (våpen). Spanjolene). Spanjolene bragte med seg smittbare sykdommer de selv var immune imot og som tok livet av mange inkaer (pest). Spanjolene hadde overlegen militær taktikk fordi de tilhørte en utviklet skriftkultur, og de kom til Amerika fordi de hadde skipsteknologi og sentralisert statsmakt som kunne finansiere ekspedisjonen (stål).

Til forskjell hadde inkaene bare rustninger av polstret tøy, stridsklubber, spyd og ingen ridedyr (våpen). Inkaene hadde ingen smittsomme sykdommer (pest). Inkaene hadde sentral statsmakt, men ingen skipsteknologi og ikke noe skriftspråk (stål).

Spanjolene erobret inkaene, og ikke omvendt, fordi spanjolene var det første til å utvikle våpen, pest og stål. Men hvorfor utviklet spanjolene disse maktfaktorene, og ikke inkaene? Årsaken er at spanjolene hadde fordelaktige geografiske miljøbetingelser som inkaene ikke hadde.

Spanjolenes geografiske fordeler
Den første geografiske miljøbetingelsen er domestiserbare dyrearter. Spanjolene hadde mange domestiserte store dyr. Gris, storfe og geit ga stabil tilgang på kjøtt, trekkdyr som storfe og hest ga økt jordbruksproduksjon og hest ga transport og økt militær slagkraft. Til sammenligning hadde inkaene bare ett eneste domestisert stort dyr, lamaen, og det kunne bare brukes til transport og ikke som ridedyr.

Utvalget av domestiserbare dyr var større i Eurasia enn i Amerika. Av totalt 14 store dyr som menneskeheten har klart å domestisere, ble hele 13 domestisert på det eurasiatiske kontinent, inkludert de fem viktigste – hest, sau, geit, storfe og gris. Til sammenligning ble bare ett eneste stort pattedyr domestisert i Amerika, nemlig lamaen i Andesfjellene. På de øvrige kontinentene, Australia og Afrika, ble ikke ett eneste stort dyr domestisert.

I følge Diamond skyldes denne forskjellen både antallet dyr tilgjengelig og dyrenes medfødte psykologi. For eksempel egner både den eurasiatiske villhesten og den afrikanske sebraen seg til transport av varer og som ridedyr. Men der villhesten har et menneskevennlig lynne som gjør den egnet for domestisering, har den afrikanske sebraen et særdeles dårlig temperament som gjør den totalt uegnet.

Den andre miljøbetingelsen er sykdomsmotstand. Når spanjolene gikk i land i Amerika, tok de med seg sykdommer som kopper, meslinger og influensa. De innfødte amerikanerne hadde derimot aldri vært utsatt for disse sykdommene, og døde som fluer. Spanjolenes motstandskraft mot sykdom hang sammen med at de var etterkommere av husdyrholdere hadde overlevd smitte fra gris, hest, storfe, geit og sau. Inkaenes forfedre i Amerika hadde ingen av disse husdyrene, og derfor hadde de heller ikke utviklet motstandskraft.

Den tredje miljøbetingelsen er kontinentenes akseorientering. Alle maktfaktorene som gjorde spanjolene overlegne i møtet med inkaene - skipsteknologi, skriftspråk, kulturplanter, husdyr og pest - ble oppfunnet andre steder enn i Spania, men grunn av kontinentets akseorientering ble innovasjoner andre steder i Eurasia raskt spredt til Spania og tatt i bruk av spanjolene.

Det eurasiatiske kontinent går langs en lang øst-vest-akse. Landområdene langs denne aksen har samme lengdegrad, klima og døgnrytme, som gjorde det mulig å ta i bruk innovasjoner innen jordbruk og husdyrhold som oppstod et sted, et annet sted. Eurasia har også få geografiske hindre, som gjorde det enkelt å spre innovasjoner innen teknologi, organisering og sykdommer. Dette var spesielt viktig for komplekse innovasjoner som skriftspråket, som bare har oppstått uavhengig to ganger i verden.

Til sammenligning går det amerikanske kontinent langs en nord-sør-akse. Landområdene langs denne aksen har forskjellig lengdegrad, klima og døgnrytme, og dette, sammen med geografiske hindre, gjorde det vanskelig å spre alle typer innovasjoner.
For å oppsummere: Spanjolene utviklet våpen, pest og stål fordi de bodde på et kontinent hvor det fantes mange domestiserbare dyrearter, hvor de utviklet motstand mot smittbare sykdommer og hvor en vest-øst-akse gjorde det enkelt å spre innovasjoner fra ett sted til et annet.

Spanjolenes seier over inkaene er del av et bredere historisk mønster, hvor underlegne folkeslag på andre kontinenter ble underlagt overlegne europeiske og asiatiske kolonister. Det er altså ikke overlegen intelligens som gjorde at spanjolene og andre europeere utviklet våpen, pest og stål før andre folkeslag, men fordelaktige geografiske miljøbetingelser. Jeg syns dette er et overbevisende svar.

Europa og ikke Kina
I det sekstende århundret hadde både europeerne og kineserne evnen til å reise til Andesfjellene. Kina utviklet faktisk havgående skip før europeerne, men i 1433 bestemte den kinesiske keiseren at kinesiske skip ikke lenger skulle seile på verdenshavene. Riket hans var stort nok og han ville isolere Kina fra resten av verden.

Diamond mener den kinesiske isolasjonen og den europeiske ekspansjonen delvis kan forklares med geografiske forskjeller. Kina er en stor sammenhengende region uten geografiske hindre, som gjorde det mulig for én sivilisasjon å dominere hele området. Dermed kunne beslutningen til én statsleder stoppe hele regionens videre utvikling og ekspansjon.

Til sammenligning er Europa (sammen med Nord-Afrika og Midt-Østen) en oppstykket region med store geografiske hindre, som gjorde det vanskelig for én sivilisasjon å dominere hele området. Europeiske stater lå konstant i konflikt med hverandre, og den statslederen som ikke tok i bruk den nyeste innen innovasjoner risikerte i verste fall utslettelse.

Vurdering
Diamonds bok er omstridt, og da ”Våpen, Pest og Stål” ble gitt ut på norsk i fjor ble den kritisert fra flere hold. Historikere og samfunnsvitere mener Diamond underslår betydningen av kultur, mens evolusjonsforskere og genetikere mener han underslår betydningen av gener.

Jeg syns kulturkritikken er overdreven. Diamonds hovedpoeng i ”Våpen, Pest og Stål” er ikke at kultur ikke spiller noen rolle, men at miljøbetingelser gjør at sivilisasjoner i det hele tatt kan oppstå, og at gunstige miljøbetingelser ga enkelte sivilisasjoner et avgjørende forsprang. Hvis Kina hadde hatt en mindre reaksjonær keiser i 1433, kunne verden ha sett annerledes ut i dag

Diamond utdyper kulturens betydning i den senere boka ”Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed”, hvor han fremhever menneskenes respons på problemene de møter som én av fem hovedfaktorer til at ulike fortidssamfunn gikk under eller overlevde.