Bokelskere.no

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Nattsvarta rosor, solosang av Jean Sibelius

( til passende forveksling )

Tekstsitatet kan bekreftes autentisk, ellers har jeg latt
Margit Sandemo og hennes forhold til 'Lysets rike'
hvile i fred..
men teksten er 'dramatisk' tonesatt av Sibelius, et opus vi fant
fint presentert av vår egen Randi Stene, m. noteblad, video her >

passer for dramatisk mezzo sopran med evne til nyansering samt
solid ettertrøkk,
"Det växer och växer. Jag tror jag förgår"

som innspilt dronning-tolkning har vi gjerne holdt på
Anne Sofie von Otter utgaven fra cd BIS-457

og nå oppdaget vi Johanna E Martell, tyvärr bare i et lydteknisk
lite egnet kirkeopptak > , som jeg kunne gjort bedre selv...
men lurer det ikke en bra stemme bak?
( youtube kat.)

Det klassiske BIS-opptaket, med Svarta rosor BIS-457 CD
skal visst kunne kjøpes online som lydfil(er).

Stemmeprøve på fru Vnotter er funnet her:
Skogsrået (the Wood Nymph) , JS 171 >
også et Sibelius-opus, ikke fullt så høytrykk dramatisk.

Omtalte opus kan ha forekommet under UFOrmell intern-titel
" ty Sorgen har nattsvarta trosor "

ekstranummer: av Ture Rangström

Wood Nymph, av Sibelius for orkester

et skogsråd..

Det gjør jeg også.

Helt enig. Har lest boka to ganger.

Ei så lita bok må då gå raskt å lese, tenkte eg. Men her er kvart ord nøye gjennomtenkt og verd å få med seg. Livet til Andreas Egger er eit liv i hardt arbeid, og med store sorger, men også store gleder. Først og fremst er det nok det at boka viser fram dei små gledene som gjev livet farge som sit i meg. Boka er svært godt skriven, og kan anbefalst.

En original fantasybok om modighet og finne seg selv.

Hirka er en jente som blir skånet for omverdenen av faren sin fordi hun ikke er som alle andre. Hun mangler hale (ja, du leste riktig) og hun har blitt fortalt at halen hennes ble tatt av ulvene da hun var liten. Hirka har så og si holdt omverdenen på avstand og betraktet andre folk med stor skepsis. Hun har alltid blitt beskyttet av faren sin. Siden Hirka er haleløs blir hun både fryktet og foraktet av andre, gjerne kalt Odinsbarn. Hun hører ikke til denne verdenen, mener de andre. Men selv om Hirka er bare femten vintre gammel og ikke stoler på andre enn sin far, er hun veldig modig og har en kropp og hjerne fullt av mot. Det beviser hun etter en hendelse hvor hun må klare seg selv og et stort eventyr starter hvor elementene er: spenning, eventyr, møte med omverdenen på ordentlig, finne seg selv og kjærlighet.

Siri Pettersen var så gavmild å gi meg denne boka som leseeksemplar mot en ærlig anmeldelse. Det er raust av forfattere å gi bort bøker og det setter jeg stor pris på! Og Odinsbarn virket interessant for min del. Spesielt med tanke på at boka er inspirert av en epoke jeg alltid har hatt interesse for (norrøn tid) og det er alltid forfriskende å lese noe nytt. Ikke har Siri Pettersen bare skrevet boka, men hun har også designet omsalget selv og også bidratt til å lage omslaget til boka Hulder av Tonje Tornes. Et multitalent med andre ord!

Både plottet og karakterene i Odinsbarn er sterkt oppbygd, forfriskende, og forer leseren med det ene levende bildet etter det andre. Det er nesten som å se en film. Så Siri Pettersen er uten tvil en dyktig debutant. Og at dette er første boka i en trilogi gjør hele prosjektet meget spennende. Hva mer vil hun by på? Hva vil skje videre? Hvordan vil alt ende? Det er spennende å lese fantasy blandet med norrøn tid. Det er både originalt og forfriskende. Det er mye av det samme innen fantasy der ute, og føler at denne skiller seg litt ut og det er bare positivt!

Selv om jeg slet litt med begynnelsen om hvem som var hvem på grunn av navnene og forskjellige stedsnavner å sette seg inn i, gikk det etter hvert lettere og boka gikk unna så fort jeg satte meg inn i den. Jeg hadde egentlig planlagt å ha en anmeldelse til denne klar den 9. september da boka ble publisert (hvis jeg husker rett), men det ble bare ikke sånn. Jeg og planlegging går aldri helt overens. Sånn har det alltid vært. Så grunnen til at det tok litt tid å lese ferdig boka var det ikke på grunn av at den var kjedelig (tvert i mot), men noen bøker trenger mer tid enn andre. Av og til er en bok så spennende og god at man vil ta seg tid til den og bare nyte den, og Odinsbarn er en slik bok. Jeg gleder meg til fortsettelsen til Ravneringene - trilogien!