Bokelskere.no

Stor og tung bok, og jeg kan ikke huske sist, om noen gang, jeg brukte så mye energi på å lese ei bok og følte at jeg fikk med meg så lite. Det er lett å skjønne at dette er et mesterverk. Den har mange lag og er fargerik. Aller helst skulle jeg lest den en gang til nå, men bare tanken gjør meg sliten. Føler jeg nå har fått med meg rammeverket, og nå er klar for å gå inn i den.

Det er masse navn, folk, ting som skjer og sammenhenger du prøver å skjønne og tolke.
Denne omtalen blir like rotete og oppstykket som følelsen jeg sitter igjen med etter Mesteren og Margarita. Likevel, paradoksalt nok (som boken), anbefales den på det sterkeste. Men vær klar over før du begynner, at det dette ikke er ei Nesbø-bok. Vær innstilt på at det går sakte og at den krever konsentrasjon og fokus. Er du klar for dette, kan det godt hende du får en av ditt livs leseopplevelser.

Gjesp.
Jeg burde ha lyttet til min indre stemme allerede på side 27, ved en hunde/menneskejakt med Hardyguttenivå, men godtroende som jeg er fortsatte jeg med ca. 250 støvete, klebrige og kjedelige sider hvor usannsynlighetene og gjentakelsene sto i kø, men så heldigvis midtveis fikk den ny vitalitet ved del II, en god stund faktisk, før den mot slutten gikk det over som en parodi på en dårlig James Bond aktig film, for så helt på slutten prøvde seg på noe hollywoodsk. Noen mener dette er krim, men tror det er ment å være en spennende thriller - eller noe i den duren.

Mørk, dyster, treg og skuffende.
Den får en svak 3 er for historien og noen spennings partier.

Jeg skjønner ikke at denne har fått så mange gode anmeldelser. Min opplevelse er at forfatterne ikke klarer å bygge karakterene, de blir bare skisser hele veien, og den er skrevet i en presens-form som i hvert fall jeg misliker. Det er også mye som skjer i boka som rett og slett virker usannsynlig og merkelig, og da er det en svakhet at jeg blir sittende å tenke på det i stedet for å være revet med i handlingen.

Det er for eksempel påfallende hvor lett og naturlig det er for foreldrene til den savnede gutten å bli med politiet på oppdrag, og hvor lett det er for den pensjonerte bestefaren å bare gå "rett tilbake på jobb". Og det er veldig rart at en dramatisk kidnapping ikke skal tas mer alvorlig av politiet.

Boka blander sammen to ulike historier, og jeg følte aldri at dette ble naturlig. Grepet med å plutselig gå tilbake i tid, og la en av hovedpersonene fortelle i jeg-person hva han ser og opplever da, kan karakteriseres som et smart, nesten-hypnotisk grep - men jeg synes heller ikke den delen av historien funker.

Det er en blanding av måten å skrive på og historien som fortelles som samlet gjør at boka feiler. For mye er tatt inn, uten at karakterene bygges godt nok opp, og det hele faller helt sammen mot slutten.

Det er nesten så det blir litt komisk. Og det skal det jo ikke være.