Dette var en av de bøkene jeg rasket med meg på et salg hos Audible uten å tenke særlig over det. Jeg la merke til at den hadde fått svært positive anmeldelser på goodreads, og den vant visst en pris, også. Jeg har ingen forklaring på hverken de positive anmeldelsene eller prisen, for det her var milevis unna hva det kunne (burde) ha vært.

Katie redder Jenni fra å bli spist av den zombiefiserte familien sin, og de rømmer avsted i en bil Katie overtok etter en mann som reddet henne før han selv ble spist. I baksete lå hunden hans, Jack. Verden har gått til helvete, og de to kvinnene blir et team i kampen for å overleve. På veien finner de blant annet Jennis stesønn Jason, noen andre overlevende og en koloni. Med andre ord: en helt standard ramme for zombieapokalypse-romaner. Det var allikevel flere grunner til at denne romanen ikke funket for meg, og det tror jeg nesten jeg må ta punktvis:

1. Tidsrammen versus karakterutviklingen
Et par timer etter at det har utbrudt noe som kan ligne på en eller annen sykdom, eller kanskje bare voldelige opptøyer, sier Katie at «verden slik vi kjenner den eksisterer ikke lenger.» Vi snakker altså lenge før det er mulig å etablere det faktum at 1) dette er unaturlig og 2) dette er mer enn et lokalt utbrudd av et eller annet. Katie vet av en eller annen grunn allerede at apokalypsen er et faktum, selv om hun er uvillig til å gå med på Jennis teori om at dette dreier seg om zombier. I løpet av de neste timene, utvikler kvinnene et sinnsykt nært vennskap, og de rekker å føle både det ene og det andre, meie ned zombier, være forvirret, møte andre overlevende, høre deres historie, gå igjennom ørten følelsesmessige berg-og-dal-baner og plaffe ned enda flere zombier. Innen dag 2 har dessuten en koloni klart å bygge et slags fort. Alt dette skjer på vannvittig kort tid. I alt annet jeg har lest eller sett av zombiefortellinger, er det kaos i begynnelsen. Veletablerte kolonier kommer etterhvert. Her spretter alt opp helt i begynnelsen, som om hele verden i all hemmelighet var forberedt. Forfatteren har (uten å mene det?) latt karakterene sine få vite hva planene hennes er, og det blir som om handlingen er på speed mens tiden snegler seg av sted.

2. Zombiesåpeopera! (spoiler for de som klarer å huske alt)
KVINNE 1 kommer fra et ekteskap der hun ble mishandlet. KVINNE 2, lesbisk, redder K1 fra den zombiefiserte ektemannen etter selv å ha overlevd at kona ble zombie. K1 prøver å ha sex med K2 fordi hun tror det er sånn forhold funker. K2 avviser henne. K2 og K1 reiser til en koloni, der de møter MANN 1. K1 ser umiddelbart en sterk, snill mann som kan beskytte henne, og blir interessert i ham. K2 innrømmer for K1s stesønn at hun egentlig er bifil. Hun klikker automatisk med M1, og de føler det som om at de alltid har kjent hverandre. M1 synes imidlertid også at K1 er svært vakker. M1 er bestevenn med MANN 2, som finner tonen med K1. De flørter med hverandre, men K1 er mest interessert i M1. Hun vet ikke at K2 er bifil og ikke lesbisk, og tror ikke det er noen trussel, men er sjalu allikevel – på begge to. K2 liker M1 svært godt, men har ikke kommet over kona si. Samtidig går ryktet om at K1 og K2 er sammen, og M2 blir plutselig interessert i KVINNE 3, som nettopp har blitt reddet. Da blir K1 snurt og plutselig er det M2 hun vil ha. K3 og M2 finner tonen, før hun plutselig kaster seg i armene til MANN 3, en annen fyr i kolonien. M2 blir sinna og såret, og K1 får ikke gjort noe. Samtidig flyr gnistene mellom K2 og M1, selv om han fortsatt tror hun er lesbisk, og hun fortsatt tenker på kona. K1 er generelt sykelig opptatt av K2, og K2 ønsker ikke såre K1 ved å like M1. På toppen av det hele er stesønnen til K1 vonbroten over hvordan moren kan komme over den døde faren så fort.

3. Mange og intense følelsesbeskrivelser
Jeg skjønner at følelsene står i helspenn i en sånn situasjon. Det er nettopp psyken og følelseslivet som gjør at jeg liker katastrofefortellinger. Men her må hver bidige lille følelse trekkes ut og legges frem for leseren i detalj, om at det er trist og ekkelt og vondt og leit, og at han liker henne, men hun liker han andre, og så blir hun sjalu fordi han er venn med bestevennen, også føler alle seg edgy og såret. I helvete, da folkens, ta dere sammen. Viktigere ting står på enn hvordan hver og en av dere føler ved hver eneste sosiale kobling eller hvert eneste zombiedrap. Også er det da vitterlig noe utrolig smakløst ved å beskrive følelsen av å være i live som «delicious» etter å nesten ha blitt spist av zombier?

4. Flate og tidvis svært irriterende karakterer
Jenni er gæærn. Alvorlig talt, hun er ikke helt god. Jeg hadde vært svært bekymret for å ha henne innenfor veggene. Hun er en vandrende mishandlet-kvinne-klisjé i blandet en post-abuse-oppvåknings-vilje, med følelsene i totalt høyspenn og morderiske (!) tendenser. Vi snakker ei dame som trives med å ta livet av ting. Som vil drepe ting. For ikke å snakke om at hun vil ha alle. Også får jeg inntrykk av at forfatteren egentlig prøver å fremstille henne som skadet og kompleks, men så blir det bare rart. Rart i den forstand at jeg seriøst hadde blitt stressa av å ha henne innenfor veggene, men i boka synes folk bare hun er quirky på en søt måte? Ellers er karakterene generelt vandrene klisjéer. Drømmemenn er drømmemenn og damene er digge. Katie er nydelig, og det er Jenni også. Alle er bare perfekte. Bortsett fra slemmingene da, de er ganske kjipe. I allefall ikke pene. Forfatterens behov for å skildre hver eneste lille følelse tar dessuten knekken på alt som måtte finnes av mystikk ved menneskene. Såpeoperafølelsen er vedvarende, der skuespillerne dramatisk vender seg mot kameraet og sier alle tankene sine høyt.

5. Forsøk på humor
I en scene kommer de tre barske, stødige mannfolka inn på kjøkkenet der Katie drikker kaffe. De er på vei ut for å skaffe mer mat og utstyr. Men det er bare det at de kan ikke plukke opp alt. Tamponger for eksempel. Fordi det er FLAUT. Katie må bli med disse tre voksne mannfolka ut i en verden der zombier bare venter på å rive deg i filler og spise tarmene dine, fordi det er flaut å plukke opp tamponger. Jeg er vanligvis en sindig person, jeg er faktisk det. Men da jeg leste (hørte) den scenen, så flammet sinnet opp i meg. Jeg ville hoppe rett inn i handlingen, dytte Katie (som tydeligvis synes sånt er ok og blir med) ut av bildet og fike til disse dustemannfolka, en etter en, mens jeg roper noe sånt som I HELVETE, HVA FEILER DET DERE?!?!? HVA FAEN ER DET SOM GJØR AT INGEN REAGERER PÅ AT DERE ER VILLIG TIL Å TA MED ET EKSTRA MENNESKE SOM KAN DØ, BARE FORDI DERE ER FLAUE (FLAUE!!!!) OVER Å PLUKKE OPP EN JÆVLA PAKKE MED TAMPONGER?!?!?! HVA ER DET VERSTE SOM KAN SKJE?! AT ZOMBIER SER AT DERE PLUKKER OPP DAMETING?! AT DERE FÅR JENTELUS?! IDIOTER!

Seriøst, jeg blir amper. På forfatterens tamme forsøk på humor, altså. Hun valgte å ta knekken på all respekt jeg måtte ha for disse stakkars mannfolka, som hun ellers bruker mye tid på å bygge opp som drømmemenn. Er det mulig. ER DET MULIG?! Dette er ikke morsomt. Det hadde vært morsomt om de hadde fleipa med det, eller om de hadde vært genuint flaue men gjort det allikevel. Det er ikke morsomt når de faktisk mener det, og må ha med ett ekstra menneske bare fordi de av en eller annen grunn, godt voksne mannfolk som har vært i/er i forhold med kvinner, ikke klarer å plukke opp TAMPONGER? Nei. Nei nei nei NEI! Jeg vet ikke om en eneste mann som ikke klarer å kjøpe bind og tamponger om de må det. I verste fall blir de forvirra av ulike størrelser, farger på pakkene, med vinger, uten vinger, høy absorberingsevne, truseinnlegg, vridde og rette tamponger. Og dette er menn som klarer å ta med produktet til kassa og kjøpe det. Av en levende person. Uten å bli traumatisert.

Også kommer disse KJØTTHUENE (ikke bare ett, men tre!) og vil heller risikere et ekstra LIV enn Å TA PÅ EN FORBANNA ESKE MED TAMPONGER?!

Men boka har sine øyeblikk…
Til tross for alt jeg nevner over, har den sine sjeldne glimt av humor og relevante følelsesbeskrivelser. Det er dessuten fint med kapable kvinner i hovedrollen, selv om en er splitter pine gal og en er perfekt (og jeg klarer ærlig talt ikke å bestemme meg for om forfatteren har gjort henne bifil for å gi henne en «feil.» I så fall blir jeg sint av det, også. Men det kan hende at det ikke er hensikten, altså, så jeg lar tvilen komme henne til gode). Noen av zombiesituasjonene er genuint skumle, også. Et par av de mange forsøkene på hjerteskjærende situasjonen er nesten triste. Dessuten gjør innleseren en god jobb.

Allikevel holder det på ingen måte til at jeg kan anbefale boka videre. Jeg aner ikke hva det er andre ser i denne boka. Dette holder ikke mål for min del. Jeg beklager forøvrig banningen. Det føltes nødvendig.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.