Jeg elsker fantasy, science fiction og alt annet som innebærer å drømme seg bort til en annen tid og/eller verden (og dermed kikke på vår egen verden fra en annen vinkel) – og jeg elsker oppslagsverk. Hva kan da være bedre enn et oppslagsverk om imaginære steder?

Boka er akkurat what it says on the tin: Det er en “ordbok” som tar for seg steder som ikke finnes i virkeligheten. Det hele gjøres akkurat slik man forventer av et seriøst oppslagsverk. Jeg tror det er best å vise noen bilder:

Det er enkelte ting – eller rettere sagt forfattere – jeg savner i boka. Den inneholder åpenbart ikke steder som har blitt drømt frem etter 1999, men jeg savner George R.R. Martin. Første bok i A Song of Ice and Fire kom ut i 1996, 3 år før denne boka ble revidert og gitt ut på nytt. Det har seg muligens sånn at ASoIaF ikke vakte umiddelbar oppmerksomhet? Jeg vet ikke. Jeg kan trygt si at jeg ikke hadde hørt om Martin som åtte-åring. Men J.K. Rowlings Harry Potter har fått være med, og første boka i den serien ble gitt ut i 1997 (1999 i Norge). Også Neil Gaimans Neverwhere (1996) er med. Dersom dette oppslagsverket hadde blitt gitt ut i dag, hadde George R.R. Martin vært en helt åpenbar kandidat, og det er derfor litt trist at han ikke har fått plass.

Men det boka mangler av dagens superstjerner innen fantasy, veier den opp for med en masse obskure bøker og forfattere jeg (og sikkert du) aldri har hørt om. Mange av dem kommer fra bøker som er flere hundre år gamle. I tillegg til blant annet den åpenbare Homer (hvis tekster antageligvis ble skrevet på 800-tallet f.Kr), og The Arabian Nights (14.-16. århundre e.Kr) dukker det opp mye gammelt. Joseph Hall skrev for eksempel den dystopiske Mundus alter et idem, sive Terra Australis ante hac semper incognita ca 1605, og staten New Gynia/Viraginia skildres. I hovedstaden har kvinner rett til å både ytre sine meninger og stemme – og endeløse debatter der alle snakker i munnen på hverandre pågår hele tiden. I en av provinsene, Aphrodisia, bruker alle kvinnene store mengder sminke og er kledd i veldig tynne, gjennomsiktige klær (men brystene er bare). De bor i glasshus, men tillater ingen å se dem før de har sminket seg (jeg vet ikke helt hvordan det funker). Og akkurat som edderkopper, i følge ordboka, venter de på at mennene fra Lustland og Locania (som de er i krig med) skal falle for flørtingen (og nakenheten) deres, for deretter å bruke dem til å oppfylle sine egne lyster. De har faktisk stallene fulle av manneslaver. Joseph Hall var litt av en biskop.

På Chaneph Island, eventuelt Hypocrisy Island, bor det bare hyklere; unge og gamle, kvinner og menn. De er – helt uten unntak – “hermits, saintly mumblers and bigots”, men det er mulig for besøkende å ha litt hyklersk moro med kvinnene på øya. Blunke, blunke. Øyas innbyggere er fattige alle som en, og overlever for det meste på å tigge fra besøkende – men siden ingen vet hvor øya ligger, er ikke det en særlig stødig inntekt. Det er i allefall det François Rabelais forteller i Le quart liver des faicts et dicts du bon Pantagruel fra 1552.

Ellers har vi Capillaria, som er et enormt, undersjøisk land omtrent 13 000 meter under overflaten mellom Norge og USA, drømt frem av den ungarske forfatteren Frigyes Karinthy i 1921. Varme havstrømmer sørger for at landet er eksepsjonelt frodig, og studier av landets geologi og fauna foreslår at Capillaria allerede hadde et velutviklet planteliv for millioner av år siden, da resten av kloden var mer ørkenaktig. Det finnes ingen menn slik vi ser dem for oss, bare høye, vakre kvinner med blondt, bølgete hår, engleaktige fjes og myk, litt gjennomsiktig hud. Rasen deres heter Oihas, som kan oversettes til “human beings” eller “perfection of nature”, og de reproduserer uten menn. Hankjønnet eksisterer som et primitivt lite vesen kalt bullpops – en parasitt som kvinnene misliker sterkt. De både spiser dem og lager klær av dem. På grunn av denne skjevheten, drømmer bullpopsene om en annen verden og forsøker å bygge tårn som kan nå havoverflaten. Det funker dog dårlig, for når tårnene begynner å bli høye nok overtar kvinnene dem og bruker dem til å bo i. Mannlige besøkende bør derfor holde kjønnet sitt hemmelig for å unngå å bli spist av kvinnene eller bli tvunget til å bygge tårn av mennene.

Jeg kunne ha fortsatt i en evighet, for dette er virkelig en murstein full av skatter, men jeg runder av der. Liker du fantasy? Da er denne boka simpelthen et must i hylla di. Her er det garantert bøker og forfattere du ikke kjenner til, og Manguel og Guadalupi har gjort en suveren jobb når det gjelder å skrive sammendrag av de forskjellige stedene. Illustrasjonene innimellom er fine, det samme gjelder kartene (jeg ELSKER kart!). Anbefales varmt videre.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.