Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2023
Format Heftet
ISBN13 9788202790097
EAN 9788202790097
Serie Ruijan rannalla/Sanger fra ishavet (1)
Genre Historisk litteratur Biografisk litteratur
Omtalt tid 1850-1899
Omtalt sted Finnmark
Omtalt person Brita Caisa Seipajærvi
Språk Bokmål
Sider 439
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingeborg Arvola er nominert til Brageprisen for denne boken, og det er meget forståelig! Den minner meg på mange måter om bøkene til Jón Kalman Steffánsson, og for oss som er trollbundet av bøkene hans, er vel da mye sagt om denne boken.
Med sitt særegne og sanselige språk har Arvola ført meg til Øst-Finnmark for over hundre og femti år siden, og der har jeg sett landskapet og følt tilværelsen til Brita Caisa Seipajärvi. Hun innvandret på lykke og fromme fra Finland med sine to sønner og levde et liv svært forskjellig fra det vi kjenner, - men følelsene, og dem er det mange av, er gjenkjennelige. Brita har spesielle, arvede, evner som healer, og vi får også et blikk inn i en tilværelse hvor «småfolk» og det overnaturlige var en naturlig del av hverdagen, - som det jo var for dem den gang. Øst-Finnmark var forøvrig på den tiden en liten smeltedigel hvor flere kulturer var i bevegelse og møttes – kvener, skoltesamer og nordmenn – med de problemer det innebar da og hvor noen vel fremdeles er aktuelle.
Arvola viser i et etterord at hun har satt seg grundig inn i den historiske bakgrunnen, så boken er trygg og god å lese også på det området.
Så kan jeg ikke la være å trekke inn at på forunderlig vis vakte boken assosiasjoner til min egen slektshistorie, her sørpå. Én av mine veldig mange formødre var også av finsk avstamming, het også Brita, og hun tok seg også alene inn i Norge med barna sine, - riktignok til Hedmark på 1600-tallet. Uansett, vi har alle formødre og -fedre som har levd tøffe og annerledes liv, - det er det interessant å lese om og viktig å huske på!
Så går de litt, og så spiser de litt, og så jobber de litt. Ja, halvveis inn i boken innser jeg at dette er mer en Vandring fra Finnland til Norge minutt for minutt, og jeg er ikke blitt fenget. Jeg er ute etter bøker med en edge, overraskende beskrivelser og kildringer, bøker som kan ryste litt, dette er alt annet enn det.
Jeg har lest flere anmeldelser av boken før jeg gikk i gang, og det er ikke mangel på lovord - storslagent epos, poetisk, sanselig, sexy og Brageprisvinner.
Etter endt lesing sitter jeg i undring, og er nesten litt skamfull over «ikke å ha skjønt det». Mye her er sanselig, og hun evner godt å beskrive karakterer, relasjoner og gjestfriheten, men samtidig lurer jeg på hva det er ved denne teksten som løfter omtalene til slike høyder?
Jeg unner Arvola dette gjennombruddet, som sikkert er fortjent, men det gagner ikke min leseopplevelse at omtalen blir så bejublende.
Kan hende blir jeg litt lei av at kvener atter en gang settes i forbindelse med ganning, fyll, hor og vold, som ikke gjør det lett å få øye på det eksotiske og storslagne.
Ikke at det har noe å si for historien, men jeg hadde likt om forfatteren også fikk fram de store avstandene i dette fylket. Det er ikke noen svipptur å forflytte seg fra Neiden til fiske i Bugøynes, marked i Varangerboten eller handel i Vadsø. Det er henholdsvis 5, 8 og 13 mil, men det er en roman, ikke et atlas, jeg vet.
Det jeg liker best er hvor elegant Arvola får flettet inn de kvenske frasene, som det er ganske mange av i boken.
Har man sansen for familiekrønike og skildring av hverdagen på 1800-tallet er dette et blinkskudd.
I morgen (16/3) er det kvenfolkets dag, så hyvvää kveeninkansan päivä!
Forfatteren skriver godt, men det blir helt umulig å holde orden på alle person- og stedsnavn og dermed forstyrres også historien
Da kvesser kulda klørne og kryper nærmere, knaker bekken vi krysser, singler i istapper som løsner og knuser
Det er aldri noe problem å snakke med Jussi. Han er ikke lag på lag. Han er verken kjekk eller det motsatte. Han er verken sterk eller veik. Han er verken høy eller lav. Verken mørk eller lys. Men han steller seg godt om morgenen. Det skal han ha.
Jeg skal aldri komme tilbake til de rette trestammene, den sviende kleggen og den klamme varmen i juli. Hvert skritt er en begynnelse. Hvert skritt er aldri mer.
Lukta av vår er ingen dårlig lukt å bli hilst velkommen av.
Elva er vid og speiler himmelen. Det er et vakkert sted, tenker jeg og gråter, jeg vet ikke hvorfor […].