Et spørsmål gnagde på meg gjennom stort sett hele denne romanen. Hvorfor i all verden tok ikke Kyle en sykkel?

Se for deg dette. Du er stuck i Texas (altså helt sør, på grensa til Mexico), men må komme deg til Montana (ca rett linje nord, helt på grensa til Canada). Du har ikke lenger mulighet til å bruke offentlig transport, ei heller bil. Hvorfor? En elektromagnetisk puls har ødelagt USA. Alt som hadde elektroniske deler i seg er ute av drift, men du MÅ komme deg hjem til familien din, som helt sikkert trenger deg der oppe i Montana. Så hvordan kommer du deg dit?

Kyle bygger en slags henger/vogn, laster den med litt vann, mat og annet utstyr, og legger i vei, mens han drar på vogna. Til fots. Vi snakker noe sånt som 2500 km. Det falt ham overhodet ikke (!) inn å prøve å bygge en vogn som kunne tilpasses en sykkel. Han sier også nei til å bli kjørt hele veien av Ed, som han reddet ut av et brennende fly, og som har en gammel bil uten noe særlig elektronikk. “Det er for farlig”, sier Kyle, og trasker i vei.

Samtidig sitter kona Jennifer og deres tre barn der oppe i Montana, uten å vite om Kyle lever eller ei. Politimannen Doug utvikler et godt øye til Jennifer, og han er ikke typen som tar et nei for et nei. Det er ugreit.

Noe av det jeg liker med (post-)apokalyptiske bøker, er at karakterenes psyke og moralske kompass settes på prøve. Utover det at han går USA på tvers, settes Kyle overhodet ikke på prøve. Han må ikke ta noen vanskelige valg. Selv når han må skyte en, gjør forfatteren et stort poeng av å bytte fortellerperspektiv og gjøre det helt 100% klart for leseren at denne mannen er ond, slik at Kyle egentlig ikke trenger å drepe noen som ikke fortjener det. Den lille spenningen forfatteren klarer å bygge opp i akkurat denne scenen brytes fordi forfatteren hopper til et annet fortellerperspektiv for å trykke ned i halsen på leseren at Kyle ikke gjør noe galt.

Der oppe i nord nevnes det stadig at Jennifer sliter med å få tak i mat og holde varmen, men det snakkes ikke noe mer om slitet. For alt leseren vet, er det alltid tilgjengelig mat hos dem, og i og med at David (den eldste av barna) jobber på en gård, gis det inntrykk av at det egentlig ikke er så vanskelig i det hele tatt. Den eneste reelle utfordringen Jennifer har såvidt leseren kan se, er denne motbydelige politimannen, og jeg synes egentlig hun håndterer det på en dårlig måte…

Jeg vil kalle dette en nokså dårlig kjærlighetshistorie istedenfor en spennende apokalypsethriller. Her er det ikke mye spenning. Jeg føler at Gorham undervurderer meg som leser, han legger på problemene til Kyle ved å for eksempel tvinge han til å gå istedenfor å sykle, og han trekker fra problemene til Jennifer i at hun egentlig ikke ser ut til å slite med noe annet enn en drittsekk. Stemningen i Montana preges ikke av at det ikke er strøm; det føles ikke som en krise utover Doug. Men mennesker som Doug eksisterer uten at det trenger å smelle en EMP. Han holder dessuten alle karakterene ufordragelig “rene” og perfekte – med unntak av drittsekkene, som er karikaturer og fullstendig flate. “De snille” presses ikke til å gjøre noe virkelig umoralsk, og det er ingen virkelig krise noe sted.

Hvordan klarer du å gjøre et så glitrende utgangspunkt som en EMP så utrolig motstandsløst – ja, i det store og det hele snarere meningsløst. Det var ikke noe poeng her, følte jeg. Det ble sånn “jaha, ja, du går (altså, du velger det vanskeligste transport-alternativet) fra sør til nord i USA, ja. Imponerende? Joda. Men so what?” Jeg er ikke fan av å bli undervurdert og dullet med av forfattere som plasserer karakterene sine på en høymoralsk pidestall og som ikke engang tvinges til å måtte forlate den.

Hvor mye tid hadde Kyle spart ved å sykle? Hvorfor syklet INGEN av menneskene han møtte på veien, heller? Det kan da ikke være SÅ vanskelig å få tak i en sykkel? Falt det aldri forfatteren inn at noen kanskje kunne bruke en sykkel til noe annet enn å rive i filler for å lage hjul på vogna som er tung og vanskelig å trekke etter seg? Om Kyle kan bygge en vogn som kan trekkes, kan han helt sikkert bygge en vogn som kan hektes til en sykkel på et vis. Jeg ser ikke logikken. Jeg gjør virkelig ikke det. Dessuten er boka på ingen måte noen høydare språklig, det er nokså muntlig og ukomplisert, og forfatteren har en tendens til å surre bort karakterene i irrelevant småprat. Denne romanen feiler på nesten alle punkter – det eneste jeg kan skryte av er temaet. Men det er jeg helt sikker på at andre kan skrive bedre, om ikke noen allerede har gjort det…

Og hva var egentlig greia med tittelen? 77 dager i september? Joda, det spiller jo på hvor lenge han går, men det er da vitterlig november på dag 77… Et forsøk på å være dyp og sånn? Jeg kjenner at jeg sitter igjen med unødvendig mange spørsmål og innvendinger til valgene forfatteren tok. Uheldig.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min.