2012
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Jeg har sett ham på nyhetene. Fulgt med på historiene om hva som hendte i Ohio. John Smith – der ute, på rømmen. For verden er han en gåte. For meg er han bare en av oss … Det var ni av oss. Noen ganger lurer jeg på om tiden har forandret oss. Om vi fortsatt tror på det vi ble sendt hit for å gjøre. Hvordan skal jeg kunne mene noe om det? Det er bare seks av oss igjen. Vi gjemmer oss, prøver å gli ubemerket inn, unngår å ha noe med hverandre å gjøre … men kreftene våre utvikler seg. Snart har vi det vi trenger for å kunne sloss. Er John Nummer Fire, og er det at han dukket opp det tegnet jeg har gått og ventet på? De tok Nummer En I Malaysia. Nummer To i England. Og Nummer Tre i Kenya. De prøvde å ta Nummer Fire i Ohio, men mislyktes. Jeg er Nummer Sju. En av de seks som fortsatt er i live. Og jeg er klar til å sloss.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788202321079
EAN 9788202321079
Serier Arven fra Lorien (2) Lorien legacies (2)
Genre Science fiction Fantasy
Språk Bokmål
Sider 396
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da har jeg fått vite hvem det er som er bak pseudonymet Pittacus Lore. En vennlig sjel var så grei å skrive det i kommentarene på min anmeldelse av I am Number Four. Bak pseudonymet er forfatterduoen James Frey og Jobie Hughes. Jeg er veldig takknemlig ovenfor den som fortalte dette :)
The Power of Six. Check. Ferdig med bok nummer to. Det var gøy å vende tilbake til John Smiths virkelighet. Denne gangen er det ikke bare John som forteller, men også Nummer Syv, Marina. Jeg likte henne veldig godt; bedre enn John.
Marina oppholder seg i Spania. Hun og hennes Cêpan, Adelina, holder til i en liten landsby. Der bor de i et barnehjem fot jenter, som er drevet av nonner. Marina vet ikke hva hun skal gjøre. Adelina, har konvertert til kristendommen og har helt glemt deres egentlige oppdrag. De har vært for lenge på ett sted. Det er stor sannsynlighet for at the Mogadorians vet hvor de er. Det eneste Marina har å støtte seg på, er at de ikke kan drepe henne før de har tatt Nummer Fire, Fem og Seks.
Jeg liker Marina godt. Hennes kapitler var dem jeg gledet meg mest til. Det hendte jeg ble litt irritert når det var John sin tur til å fortelle igjen. Jeg ville mye heller lese om Marina. Hun virket smartere om mer omtenksom enn John, og hun hadde ikke et irriterende kjærlighetsliv å mase om nesten hele tiden. Det irriterte meg med John...
Marina har én venn på barnehjemmet. Den mye yngre Ella. Ella er så utrolig søt. Flere ganger hadde jeg veldig lyst til å ta tak i henne og gi henne en god, lang klem. I tillegg liker jeg navnet Ella veldig godt. I Rick Riordans Heroes of Olympus er det også en Ella, men hun er en harpy. Hun er veldig skjønn hun også, da. Og mamma har ei tante som heter Ella. Vel, det hadde ikke så mye med saken å gjøre...
Jeg liker godt hvordan Sam forandrer seg. Han er fortsatt lille, nerdete Sam, men han blir mye tøffere etter hvert. Han rømmer jo vekk fra alt han kjenner med John og Six. Det er utrolig tøft. Han vet at det kommer til å bli farlig og at det ikke er sikkert de overlever. Likevel blir han med. Det er mer enn mange andre ville ha gjort!
En ting jeg har lurt på lenge: Hvis alle de ni Garde kommer fra Lorien, hvor de snakker det samme språket, hvordan kan de da de forskjellige språkene på Jorda? Marina dro gjennom flere land da hun var liten, men det ble aldri nevnt at hun hadde språkproblemer. Hva er greia..? Kan de alle språk på Jorda? Er det en del av arven deres? Noen som vet det?
Til tider irriterte John meg veldig. Han tar noen utrolig dårlige avgjørelser, og hadde jeg vært Six, hadde jeg sikkert slått til ham for lenge siden. Hun må han ei utrolig lang lunte. I tillegg irriterte det meg at John hele tiden snakket om kjærlighetslivet sitt. HALLO! Du er midt i en KRIG! Det er ikke tid til kjærlighetslivet ditt nå!!! Jeg håper det blir bedre i de neste bøkene.
Språket i boka er veldig enkelt. Det er ikke mange skildringer, men det gjør ikke noe. Det er ikke det viktigste i historien. Det er handlingen som skal frem, og det er ikke noen vits i å drukne den i skildringer. Det er på samme måte som med Alex Rider-bøkene, hvis du har lest dem. Handling. Action. Det er det viktige. Til tider var det kanskje litt for enkelt, da... Noen ekstra skildringer hadde ikke gjort noe.
Jeg likte The Power of Six, og jeg anbefaler den til folk som vil ha en lettlest bok med mye action. I tillegg finnes den på norsk, men jeg er ikke helt sikker på hva den heter på norsk. Den første heter i hvert fall Jeg er Nummer Fire.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Dette er noe av det beste blant fantasy for ungdom jeg har lest på lenge. Det er en fantastisk, ny, historie. Men elementer jeg ikke har lest om før. De skulle ha ventet til de ble voksne, det var planen. Men nå, som tenåringer er de nødt for å ta opp kampen mot fienden. De utvikler evner som hjelper dem, men de er midt i den prosessen med å utvikle nye evner så de trenger mer, og mer hjelp. Det er også et spørsmål om hvordan de skal finne hverandre. De siste seks.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
The only limits for tomorrow are the doubts we have today.
Mist aldri troen på deg selv, mist aldri håpet, og husk, selv når denne verdenen gir deg det verste den har og deretter snur ryggen til, er det ennå alltid håp.
Han utstråler en holdning som sier: Det er slik jeg er, ta meg som jeg er eller la det være.
Hvis du noen gang stifter bekjentskap med en mann som prøver å drukne sine sorger, så vennligst informere ham om at sorgene hans kan svømme.
[…] så lenge vi har vært her, har vi vært så heldige å lære sannheten om skapelsen og hvor vi kommer fra, og hva vårt egentlige oppdrag er her på jorden. Og det står i bibelen alt sammen.
Tenker du mye på foreldrene dine? Spør jeg seks. På Lorien, mener jeg. Ikke så mye lenger. Jeg kan ikke si deg hvordan de ser ut engang. Men jeg husker hvordan det føltes å vær nær dem, om du skjønner.
Jeg vet det er dumt, men jeg føler på en måte at jeg holder Henri i live ved ikke å lese brevet han etterlot seg. Når skrinet først er åpnet, og når brevet først er lest, vil han ikke ha noe mer å si meg, ikke noe mer å lære meg- og da blir han bare et minne.
Jeg er sikker på at bruksmåtene vil vise seg når tiden er inne, forsikrer seks meg. Man må sove på slik ting. Det er som regel når du har sluttet helt å tenke på dem at svarene endelig kommer.
Noen ganger glemmer jeg at det skjedde. Og andre ganger er det det eneste jeg klarer å tenke på i flere dager, svarer hun.
Fantasy, grøssere og Science-fiction - alt en leseglad ungdom kan finne på å lese
Passer for alder 13-100 år
Alle bøker er utgitt eller vil bli utgitt på Norsk - Og anbefales på det varmeste!
Ei foreløpig liste over hva jeg har lest i 2012. Det er ikke så mye å skryte av foreløpig. Men lista vil bli oppdatert fortløpende.