Smågutter var et mysterium for Sylvie. Tilfredsstillelsen de fikk av å kaste pinner og steiner i time etter time, samlemanien som kun omfattet døde gjenstander, den brutale ødeleggelsen av den skjøre verdenen rundt dem - ingenting av dette syntes å stemme overens med mennene de var ment å bli.

Gjennom å begrense sin kontekst oppnår man normalitet.
Men hva skjer hvis den unormale, som av og til har fått oppleve seg selv som normal, venner seg til det og begynner å kreve å få være normal også utenfor den begrensede konteksten, også når han eller hun forlater det lukkede rommet bak forhengene?
Nei, Gud hjelpe oss, hva kan da skje?

Halve livet er slettet, som om historien må komprimeres for å få plass mellom kvalmen og utmattelsen.