Skulle noen be meg om å fremheve den ene blant alle grunner til at toget er et godt sted å være, ville jeg velge denne: Tankene som flyter fritt og alltid finner noe nytt å spinne videre på utenfor togvinduet.

Togreisene mine har jeg et helt annet forhold til. Etter en togreise er jeg aldri likegyldig til landskapet – eller landene – jeg har reist gjennom. Utenfor togvinduet ruller det alltid en film som selv lenge etterpå kan huskes som stemninger og bilder. Underveis følger jeg selv med på kartet, og når lokføreren stanser toget på en stasjon, kan jeg velge nye opplevelser og andre tog videre.

Det aller beste med denne måten å reise gjennom Europa på, er likevel de stoppene vi får med oss. Noen stopp blir det uansett hvor fort vi prøver å komme oss frem med tog. Selv et raskt togbytte er nok til at vi hører et nytt språk rundt oss og kjenner temperaturen av årstiden slik den er akkurat der, akkurat da. Jernbanestasjoner er en studie i seg selv. De krever litt av oss fordi ingen av dem er helt like. Til gjengjeld er mange av dem fine, og ingen av dem er helt likegyldige. De lever med åpne dører rett ut til byen rundt seg.

For den som først har begynt å reise med tog på ferie- og fritidsreiser, er det vanskelig å slutte. Friheten det gir å reise uten å måtte feste setebeltene. Den gode feriefølelsen om bord til å slappe av og gjøre som vi vil. Landskapet utenfor togvinduet. Stedene vi kommer til. Jernbanelinjene vi kan velge mellom. Den enkle, ukompliserte gleden over å reise fra hjertet av en by til hjertet av en annen. Alt dette er noe av det entusiastene deler.