Et menneske som elsker, har alltid vunnet, uansett om kjærligheten gjengjeldes eller ikke. For noe tull, sa Antje. Det ville jo bety at den ugjengjeldte kjærligheten ikke er mindre lykkelig enn den som gjengjeldes.

Jeg spør ikke lenger så ofte hvem jeg er Jeg viser det så andre kan vise meg Hva jeg betyr for dem ...

Léon var mannen i Yvonnes liv, og hun var kvinnen i hans, det fantes ikke lenger noen grunn til sjalusi. Det ikke til å forandre seg, selv om de likevel skulle miste hverandre på grunn av en katastrofe eller et feiltrinn i alderdommen. Det var rett og slett ikke nok tid igjen til at de kunne tilbringe like mange netter i en annen ekteseng som de allerede hadde tilbrakt sammen.

For Léons del, som for lengst hadde vent seg til å ha to kvinner – én ved sin side og én i hodet – var det ikke mye som forandret seg, men Yvonnes sje fikk endelig fred."

Bordbønn

En kone inviterte mange gjester til middag. Da de skulle spise, så hun på sin seks år gamle datter og sa: – Vil du lese bordbønn?

Datteren ble flau. Hun vred på seg og sa: – Jeg vet ikke hva jeg skal si!

– Bare si det mamma pleier å si, du, vennen min, sa moren.

Datteren bøyde hodet, foldet hendene og sa: – Herre Gud! Hvorfor har jeg invitert så mange til middag? m

Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Den begynner den dagen for ni måneder siden da vi møtte hverandre for første gang på Chicago Public Library. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt, som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør.

Faisal skulle få besøk av noen somaliske menn han nylig var blitt kjent med. Sammen laget Faisal og Liv Toril sambuusa til dem, arbeidskrevende somalisk festmat. Da mennene kom, satte de seg rundt bordet, men ikke Liv Toril. I den lille leiligheten deres var det ikke mange steder å gjøre av seg, men hun tok med seg en bok og gikk inn på soverommet. Der ville hun oppholde seg til besøket var over.

Hun tenkte på alle som garantert ville bli provosert hvis de visste hvordan hun oppførte seg nå: at hun, i sitt eget hjem, ikke ville sitte til bords sammen med Faisals mannlige gjester. Lot hun seg undertrykke? Var denne handlingen det samme som å godta at hun var mindre viktig, mindre verd enn Faisal? Det var hennes hjem. Hvorfor lot hun seg fordrive på denne måten?

Faisal var oppvokst med at kvinner og menn i nærmeste familie spiste i samme rom. Men kvinner og menn utenfor nærmeste familie spiste i adskilte rom. Slik er praksisen fortsatt i somaliske miljøer. På grunn av dette valgte Liv Toril selv å trekke seg unna i slike sosiale sammenhenger. Hun gjorde det i gjestfrihetens navn.

For de som nå var på besøk, var det svært fremmed å skulle spise sammen med en kvinne de ikke var i familie med. Både Liv Toril og Faisal visste at dette ville gjøre dem utilpass. Antakelig ville de ikke si noe, men over alt hvor de kom, måtte disse mennene hele tiden tilpasse seg. I et fremmed land var de nødt til å godta nye skikker. De kunne aldri komme bort fra at de ikke lenger var hjemme. Liv Toril ville at de skulle få slappe av sammen med Faisal. At disse mennene skulle få føle seg hjemme en liten stund.

Hun følte ikke at hun gikk på akkord med seg selv, og det var viktig for henne. Hun hadde valgfrihet, og det innebar også friheten til å velge ting som ikke nødvendigvis var så politisk korrekt for nordmenn flest. Denne gangen gjorde hun et valg som gikk på tvers av sin kulturs idealer.

– Men kanskje det ikke er så annerledes, egentlig, tenkte Liv Toril mens hun rigget seg til med bok og en kopp te. – Her i Norge er det jo helt vanlig med guttekvelder og jentekvelder, og da får ikke partneren være med i samme rom heller.