Bokelskere.nobeta

Etter å ha sett Pornopung stående i bokhylla over lengre tid bestemte jeg meg for å endelig blåse støvet av den, og sette i gang med lesingen. Coveret er sjokkrosa, og skiller seg på den måten svært godt ut. But that's all.

Kapitlene er inndelt slik at vi følger Karl, Leo og Christian etter tur. Karl har kallenavnet "Karlsanova" fordi han har hatt sex med over hundre jenter. Han er sjekkekongen over alle sjekkekonger, men begynner å bli lei av det evige maset etter å nedlegge dame etter dame. Han er ikke akkurat på jakt etter et forhold heller, men tar det som det kommer. Nettopp fordi han er den beste til å sjekke, kommer han med råd og tips til hvordan kameratene kan få seg flest mulig ligg. Leo er i begynnelsen av boka sammen med Stine, men fordi han er notorisk utro slår han etterhvert opp med henne - selv om han egentlig ikke vil. Det virker egentlig som om det forventes av ham å ikke ha kjæreste, og han overbeviser seg selv om at han vil pule rundt på byen hver helg. I slutten av boken innser han at han egentlig savner Stine, og prøver å finne tilbake til henne. Christian er taperen av disse tre gutta. Etter det ble slutt med kjæresten, flytter han inn i kollektivet til Karl og Leo, deres livsstil blir hans nye drøm. Han forguder Karl, og suger til seg alle tips han kan få, men han lykkes omtrent aldri. Christian blir nesten sykelig opptatt av sex og det å nedlegge mest mulig damer, noe som etter hvert ødelegger for hans nye kjæresteforhold. Mot slutten av boka går han på en skikkelig smell, og blir lagt inn på psykiatrisk avdeling...

Det er sex, det er puling, det er damer, det er dop og det er fyll. Virkemidler som (kanskje?) burde gjøre dette til en fest av en bok, men slik er det ikke. Jeg synes det blir mye gnåling om hvordan vi jenter er, og hvordan vi (visstnok) kan få så mange menn vi bare vil. Vi styrer alt, det er vi som sitter med makta. Larsen hiver rundt seg teorier om hvorfor jenter er som de er, og hvordan man enklest mulig kan få oss til sengs. Sjenk oss, gi oss komplimenter - er hva jeg oppfatter som grunnlaget. Ville du virkelig blitt med en klysegutt hjem som kaller deg "pus" og kjøper drinker til deg?

Jeg synes også handlinga er litt drøy og merkelig til tider. Guttetur til Afrika, Christians deltakelse på gruppevoldtekt og horekjøp, samt innleggelse på psykiatrisk? Nei, vet du hva! Pornopung var til tider underholdende og den er lettlest. Men finnes det gutter med en slik holdning i virkeligheten, håper jeg at jeg aldri treffer på dem! Jeg får også inntrykk av at forfatteren prøver litt for hardt på å få dette til å bli en skikkelig kul bok, og at disse gutta er übercoole og tøffe, men slik er det ikke. Det blir bare dumt

Dette var min aller første bok av Neil Gaiman, men jeg kan ikke helt si at jeg falt helt pladask. Jeg synes historien var relativt kort, på ca 300 sider, da det er mye som skal fortelles på disse sidene. Historien er i og for seg spennende, men jeg kom liksom aldri helt inn i det. Kanskje jeg skulle ønske den var mer detaljert enn det den var, eller så skyldes det kanskje at jeg har blitt litt rusten i mine engelske leseferdigheter?

Boken er inndelt i 8 kapitler, hvor hvert av dem forteller hver sin historie og hendelser hovedpersonen Nobody (eller Bod) erfarer. Han vokser opp på en kirkegård i England, hvor han blir tatt vare på av spøkelser. De underviser ham i spøkelsenes kunster, men gir ham også opplæring i "vanlige" skolefag som lesing og skriving. Bod går i gjennom både farer og ikke fullt så farlige opplevelser. Han forstår at han er annerledes, men ser ikke ut til å plaget noe stort med det. I alle fall ikke før han må miste en venn på grunn av hvem han er og hvor kan kommer fra.

Jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med både Bod og spøkelsene rundt ham, og jeg skulle gjerne sett at de forskjellige historiene Gaiman skriver Bod i gjennom kunne vært litt lenger og detaljert. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke ble godt nok kjent med hovedpersonen og hans omgivelser. Likevel synes jeg forfatteren har skapt et fint miljø med noen fine og interessante karakterer - men jeg skulle altså gjerne blitt litt mer kjent med de. Derfor nådde ikke The Graveyard Book helt til topps hos meg.

Dette er noe av det tristeste, men likevel vakreste jeg noen gang har lest. Allerede innen de første ti sidene begynte tårene å trille, og det fortsatte de med lenge etter den siste siden var ferdig lest. Gunnhild skriver om alle tanker og følelser som kommer fram når hennes datter Ida rammes av leukemi som attenåring. Hun skriver om legebesøk og om sykehusinnleggelsene, men også om de små, fine hverdagslige ting. For selv om dette er en veldig trist historie, skriver ikke Gunnhild bare om det triste, men også det fine og morsomme.

Gunnhild fremstår som er fighter, noe som også gjelder for datteren. De gir aldri opp, Gunnhild gjør alt i sin makt for at Ida skal ha det bra, også da håpet om at Ida skal overleve sykdommen er ute. Hun skriver så nydelig om datteren og resten av familien, om håpet, oppturene og nedturene. Det virker som en veldig fin og sammensveiset familie som står hverandre nær, som hjelper og støtter hverandre i sorgen.

Den siste delen av boka synes jeg var den vanskeligste å lese. Jeg synes det var fryktelig vanskelig å lese om Idas tanker rundt døden, om samtalene Ida og Gunnhild har om det. Ida er redd, og Gunnhild gjør hva hun kan for å dempe frykten hennes. Men selv er hun også redd. "Dødsscenen" er også utrolig trist, men på samme måte veldig fin og rørende.

Dette var en veldig sterk leseopplevelse for meg, men jeg følte også at jeg lærte mye om både leukemi og sorg. Jeg ikke huske sist en bok berørte meg like mye som Idas dans, og jeg har brukt mye tid på å tenke på den i ettertid. Det slår meg at ting jeg tar for gitt er ting Ida aldri fikk oppleve, og det finner jeg som fryktelig urettferdig! Hvorfor er det slik at noen mennesker plutselig bare skal få kreft og dø, og særlig når de er så unge? Jeg blir bitter og sår bare ved tanken. Men Gunnhild skriver noe veldig fint:

"Vi ser oss ikke som "ofre for en urettferdighet". Det er ingen urett som er begått mot oss. Kreft finnes, det er et faktum som vi er nødt til å erkjenne. Det er ingenting som tilsier at jeg og mine skal skånes. Vi er ikke i noen særstilling, selv om vi ønsker at dette er noe som bare skjer andre. Sykdom er en del av livet. Å leve er også å risikere sykdom, sorg, smerte, gråt og død - og kjærlighet, skjønnhet, glede, latter, varme og liv!"

PS: Dette ble litt rotete, men jeg føler så mye i forbindelse med denne boken at jeg ikke helt klarer å få orden på det. Beklager!