Bokelskere.nobeta

En langvarig forlovelse er en krigsroman med en dose kjærlighet spedd i seg. Det er hele tiden kjærligheten til den unge fiskeren Manech som får Mathilde til å fortsette jakten på sannheten om hva som skjedde med hennes forlovede og de fire andre dødsdømte soldatene i skyttergraven Bingo Crépuscule, samme hvor fæl og grusom den er, og gir seg i kast med å samle sammen alle de løse trådene hun fnner, til sitter med svaret på mysteriet. Romanen kan minne litt om en kriminalroman, hvor Mathilde er etterforskeren som er “intervjuer" og oppsøker alle de involverte menneskene i saken. De viktigste personene i boka blir innledningsvis presentert, slik at vi blir litt kjent med dem før historien begynner for fullt. Jeg opplever Mathilde som en sterk og modig, ung kvinne for sin tid, hun er ikke skjør eller sårbar, men heller direkte og handlekraftig. Hun skriver brev, setter inn etterlysningsannonser i avisen, reiser Frankrike rundt og prater med alle som kan ha informasjon om de fem soldatene. Hun får stadig nye opplysninger som bringer henne et skritt nærmere sannheten: kan Manech fremdeles være i live?

Romanen er egentlig kort - 300 sider - men forfatteren får likevel fortalt flere historier på disse sidene. Det er alle de involvertes individuelle historier, som blir samlet opp i historien om den unge kvinnen som søker sannheten om sin forlovede. Flere av kapitlene er i brevform fordi Mathilde kommuniserer med de involverte via brev. Jeg synes det fungerer bra, det gir et bredere og mer utdypende persongalleri. Man blir på en måte bedre kjent med de involverte når man får lest historien fra deres synspunkt. Språket er helt ok, noen ganger synes jeg det ble litt tungt, men absolutt ikke uoverkommelig.

Jeg hadde egentlig trodd det skulle være mer kjærlighet i romanen enn det faktisk er, for det er egentlig krigen som er den største hovedpersonen her. Man forstår at forfatteren er en stor motstander av krig, og at En langvarig forlovelse er en anklage mot krigen og all elendigheten den fører med seg. Mennesker blir brukt som brikker i et spill hvor begge parter uansett taper noe, og liv blir ødelagt. For min del ble det kanskje litt for mye krigsprat, men jeg fikk likevel sansen for forfatteren og kommer nok til å lese mer av ham ved en senere anledning. Alt i alt var det en fin roman, selv om den ikke var helt slik jeg håpet på. Slutten er underfundig, tragisk, men likevel litt fin. Jeg vet egentlig ikke om jeg fikk med meg slutten, men jeg har noen tanker om hva som kan ha skjedd.