Når de store skattene er like foran nesen på oss, ser vi dem ikke. Og vet du hvorfor? Fordi menneskene ikke lenger tror på skatter.

Naturligvis velter den offentlige mening seg gjerne i sentimentale stemninger. For den er hele verden en kino eller fjernsynsskjerm med konstant gående såpeoperaer, som pådyttes oss av alle de profesjonelle verdensforbedrerne. Massemedienes store hore forsyner oss med globale begivenheter alle steder fra, men den usammenhengende larmen er nettopp ment til å tildekke et gapende intet.

I believe you've got to spend money to make money and spend the money you make to enjoy money. Besides, I have to live in the damned thing

Kvinner måtte aldri få det de bad om. De ville helst stå foran en låst dør og trygle og gråte. Man måtte ikke være hyggelig, selv om man kanskje hadde lyst. Det var det som gjorde det så forbasket vanskelig. Man måtte skremme dem littegrann. Ikke for mye og ikke for lite. For mye, så gikk de i panikk og man fikk det ikke som man ville. For lite, så ble man dørmatte for de nusselige, små føttene deres.

(...) Kvinner likte menn som som fikk dem til å le. Men de elsket menn som fikk dem til å gråte

Slik gjør vi det her, sier bonden på slektsgården sin. Ja, men slik gjør de det ikke der, sier sjømannen, for han har sett mer. Bonden bruker seg selv som målestokk for alt. Sjømannen innser raskt at det ikke går.

Han er full av smerte og vet ikke at det er en smerte født av utålmodighet. Han ønsker å bli stor med det samme. Han innser at barndommen er en unaturlig tilstand, og at inni ham bor et mye større menneske som han hindres i å være, og som først vil komme frem bortenfor horisonten.

Herman fortalte oss aldri om denne natten, ikke til en eneste en av oss.

Men vi har stått der selv

Bankebrettet vil han for eksempel ikke høre snakk om. Overhodet. Han kommer til å brekke det hvis han overrumpler meg mens jeg banker. Jeg blir nødt til å banke i skjul. Det er ydmykende. Jeg er jo tross alt voksen. Voksne bør ikke smugbanke.