Bokelskere.no

Historien om en fattig huslærer og hans kjærlighet til Polina og til rulettspill. Om håp, svik og fortvilelse som er en konsekvens av håp om lettjente penger.
Ikke lenge siden jeg las biografien om Fjodor Dostojevskij. Der står det at i boka "Spilleren" bruker F.D. mye av sine egne opplevelser rundt spillebordet og hvilke konsekvenser det fikk, slik som det gjør for mange her i boka.
Dengang som nå er spill om penger og håp om hurtig rikdom det samme som dengang.

leste akuratt ferdig spilleren det som er den mest underholdende dele av denne boken er hans karakteristikker av franskmenn og tyskere, og polakker. Disse folkeferd får virkelig sitt pass påskrevet,dette sto også sentralt for Dostojevski han foraktet virkelig disse folkeslag til intense grader. Det fremgår spesielt av hans vinternotater hvor han på en reise i Europa gjør nedtegnelser som best kan beskrives som intens forakt.

Vennligst se mitt nylig postlagde svar til Karin Jensen. Ha en videre fin sommer.

Jeg kan ikke huske jeg oppfattet noe i boka om at tyskere, franskmenn og polakker som folkeferd fikk sitt pass påskrevet, og at han hadde forakt for de, slik du skriver det gjør i boka.
Jeg har ikke lest brever og notater av ham, kan du henvise til en bok hvor disse tingene kommer fram. Det hadde vært interessant å lese det.
Men det er jo klart når hovedpersonen i "Spilleren" (dette er en roman, selv om det er mye av forfatteren selv i boka) spiller bort buksa si og smykkene til kona, da kan det vel gå ei kule varmt for enhver, hehe.
En fantastisk bok er det i allefall, og selv i dag er det vel noen som dessverre spiller av seg både skjorta og andre ting rundt rulettbordet.

Noen har kalt Dostojevskij "lidelsens dikter" En av disse lidelser var hans stadige (sykelige?) TRANG til spill. Andre lidelser som i denne forbindelse da må trekkes fram er jo hans epilepsi, og fattigdommen som hos ham ogå blir en sjelelig lidelse. Sykdom og laster (der var fler enn dette som i dag vel kanskje ville kalles "spillegalskap" og der var mye sykdom, kanskje mest på det sjelelige plan. Jeg siterer nå her V.G.Perov fra 1872 som i sin biografi om M.F.D., fremholder at Himmel og helvete, helgener og demoner inngår både i hans liv og i hans diktning. I de store romanene sine analyserer han personenes sjelsliv med dyp medfølelse og en nesten foruroligende skarpsindighet."(sitat slutt.)

Har noen av dere, jeg mener da deg og Preben Motland lest noe av en stavanger-dikter Sigbjørn Obstfelder? Han var A.L.Kiellands samtidige og forsvant nok for mange i skyggen av Stavanger's store dikter. Obstfelder var allsidig , dikter,skuespillforfatter og romanforfatter. Men han døde svært ung (litt over de 30) så den produksjon han ga oss er forankret i hans samlede verker på TO små bind. Likevel, jeg tør anbefale både deg og unge Motland å lese ham. At han var svært påvirket av "våre" gamle russere kan det ikke -etter min ringe mening-herske tvil om. Det er denne unge , lidende dikter som skal ha sagt: Tolstoj ser det mer i det ytre, mens Dostojevskij ser mer i det indre av mennesket. Ha en fortsatt god sommer.

Her på bokselskap.nokan man lese en liten smakebit av det Obstfelder har skrevet.

Jeg har lest alt av Obstfelder. Som sagt det skal ikke så mye til da hans produksjon var liten. Men, den er god ! Jeg takker for din link til bokselskap.no og vil bare bemerke at hva Vilhelm Krag angår så ble han faktisk svigersønn til Alexander Lange Kielland. Denne kunne visstnok styre sin begeistring for svigersønnens bøker.(Dette var jo en digresjon, men rart mange ganger hvordan litteratenes veier krysses. Det gikk mange år før datteren "Baby" kunne tilgi sin far denne uttalelse: "Spml. fra journalist: "Hva synes De så om Deres svigersønns bøker? " Svar fra ALK:" De var heldigvis korte". På det tidspunkt stod jo Kielland på høyden i de litterære kretser, mens Vilhelm Krag så hvidt hadde begynt, jeg tror han hadde rukket tre bøker. Og det er ikke sikkert hva Kielland kan ha ment med at de heldigvis var korte. Kanskje han mente det motsatte ? Altså at de var gode! Om sine egne verker mente han jo at de var alt for lange. Ute på Orre (den gang Aarre)på Jæren hvor ALK ofte ferierte er reist en stein. Der er en plate på den.(Jeg var selv og fotograferte den her en søndag) På platen står det:" De som ikke holdt av ham, kjente ham ikke. De som kjente ham, holdt av ham." Hvem står så for steinen med platen? Ingen vet, men de fleste tror det var "Baby"(eg.Beate)Kielland.Slik forsonte hun seg med sin far. Noe hun ogå gjør til gangs i sin bok: "Min far Alexander L. Kielland." Takk for din melding til meg. Ha en videre god sommerlesning.

Digresjoner er krydder i tilværelsen, så de mottas med takk ;-)

Jeg har ikke lest mye av Obstfelder, men jeg tror den feilmeldingen vi får opp her på bokelskere når vi kommer til en side som ikke finnes, er inspirert av diktet "Jeg ser": Jeg er vist kommet på en feil klode. (Men "klode" er byttet ut med ordet "side", hvis jeg husker riktig.)

Ellers skriver Johan Bojer i sin selvbiografi "Læregutt" om sitt møte med Obstfelder i Paris, og hvordan de reiste gjennom Europa tilbake til Norge. Han skriver bl.a. om hans fiolinspill:

<<Obstfelder reiser seg og henter kassen, tar fiolinen opp, legger den til kjaken, stemmer, spiller noen strøk. Men så vil han at vi skal slokke lampa, og da vi alle sitter i mørke, begynner fiolinen å tone. Jo dette blir musikk.

Da det endelig slutter og vi har tidd en stund, spør Krag forsiktig: "Unnskyld, men var det Chopin?"
Det svarer fra mørket:"Å, jeg var borti flere ting, men til slutt skulle det jo være noe av meg selv."

Nå forstår vi hvorfor denne mannen er som han er. Han er jo bare et tillegg til sin egen fiolin.>>

Den som stilte spørsmålet var Vilhelm Krag, som også var med i selskapet. (Og jeg skjønner godt at Kiellands datter ble fornærmet over sin fars uttalelse...)

Takker. Og kort fortalt: Det er riktig at det diktet som kommer opp her på siden er en litt "vågal" omskrivning av diktet av Sigbjørn Obstfelder: Jeg ser. Ordet klode er ganske riktig byttet ut med side. Et annet dikt av samme forfatter som dukker opp svært ofte-både her og både der- er: Kan speilet tale? Det er meget kort, og for dem - om noen- som ikke kjenner det, skal dere få det hele her og nå:

KAN SPEILET TALE?

"Kan speilet tale ?

Speilet kan tale !

Speilet skal se på dig hver morgen, forskende, se på dig med det dybe, kloge øie, -dit eget! hilse dig med det varme, det mørkeblå øie: Er du ren ? Er du tro ? "

det er hele diktet. Kan man dikterkunsten så trengs ikke mange ord.

En digresjon også her? Jo, det måtte i såfall være fargesettingen av øiet: Hvorfor akkurat mørkeblått ? Men , pytt pytt.

Ellers takk for at du eler felles interesser og iaktagelser med meg!

Jeg er så begeistret for "Spilleren", det er slikt driv i romanen.
Obstfelder ja, jeg har "Dikt i utvalg" av Ketil Bjørnstad og ei bok som heter "Kunstgleder" Sigbjørn Obstfelder og med flotte bilder av Ludvig Karsten.
Har du noe du kan anbefale av Obstfelder?

Jeg fant en bok av Sigbjørn Obstfelder i dag til 38kr, En prest dagbog.

Tja, Obstfelder var ihvertfall i eller for sin samtid noe "sær" Du har jo lest flere av hans dikt. Jeg mener hvem i de dager kunne finne på å skrive (som dikt):" Min svibel er syg. Den hænger med hodet."-Ja selv i dag ? Men , du spør og da fortjener du et svar. Når du spør om jeg kan anbefale noe av Obstfelder, så må jeg svare subjektivt. Altså hva jeg kan anbefale DEG, Karin. Og da måtte mitt svar være 1) en liten artig bok som heter "Digte i prosa" men kanskje helst hans roman (egentlig) som han selv kaller en kjærlighedshistorie. Den heter KORSET. Men da vil jeg gjerne ha en tilbakemelding om et tilfelle vil. Fortsatt god sommer.

Eg har desse bøkene med tekster av Obstfelder - og i går såg eg grava hans i København ...

Håper graven ikke var vanskjøttet! Dersom du er i Stavanger og går langs Bredevannet (NÅ: Breiavatnet) langsetter fasaden til Kongsgård skole, Gymnastikkbygningen (Stvgr Katedralsk.) , vil du se en byste av ham på en "ukledelig" lang stake som oftest oversprøytet av måkeskit og mose (?). Sånn sett kunne han "fortjent" en bedre behandling er nå min mening. Husker her gikk en livlig diskusjon om å få hans levninger hjem til fødebyen. Men hvorfor det, egentlig. Han var en av "europeerne" blant norske forfattere, og var "hjemløs" alle steder. Men akkurat i København?;En bayer ble hyppigere "gitt" på en kro der og tobakksrøken var så tett i lokalene at om ikke annet var den god å gjøre seg usynlig i. (En myte, ordene er lagt i munnen til hans søster). Men det skulle vært artig å satt ned en svibel ved hans grav i kongens by.

Jeg vil anbefale - Sigbjørn Obstfelder, Mennesket, poeten og grubleren av Johan Faltin Bjørnsen, 1974. Den er å få tak i på antikvariat.net, men kan også lånes.

Takk for tipset, boka er nå satt på ønskelista. Det er ikke for ofte jeg ser noe av ham rundt forbi i bruktbutikkene.

Denne vil jeg også anbefale Samlede dikt av Sigbjørn Obstfelder, 2001.

Jeg har visst havnet på feil klode ... Samlede dikt inneholder, foruten Digte, også andre dikt og korte prosatekster han skrev i sin levetid. Obstfelders poesi har vist seg svært slitesterk. Diktene hans taler til stadig nye generasjoner lesere, og han er kanskje framfor alt ungdommens og friskhetens dikter. Med etterord av Jan Erik Vold.

Det er nevnt endel om det i den biografien av Geir Kjetsaa. her er en pdf versjon av et foredrag han har holdt. http://oversetter.oppdateringsfabrikken.no/media/Tolstoj.pdf.

Videre er det disse polakkene i "Spilleren" som klynger seg som igler og røver til seg penger fra eldre damer. Franskmenn er alle falske materialister gir han uttrykk for mer eller mindre direkte.

et lite urdrag fra disse vinternotatene ""Franskmannen er stille, ærbar og høflig, men bunnfalsk, og penger er for ham alt. Idealer kjenner han ikke. Forlang ikke overbevisninger av en franskmann, ikke engang overveielser. Det alminnelige dannelsesnivå er skremmende lavt..."

Takk skal du ha Preben, helt supert altså. Nå har jeg lagret lenken du oppga og lest gjennom.
Jeg har ennå ikke lest Kjetsaa sin biografi om F. D. kun Peter Normann Waage's biografi.
Litt av noen typer, men du verden, tenk hvor mange mennesker de har gledet med sin litteratur.....

Har ikke lest Normann Waage sin biografi bare fått med meg at den handler om diktningen og ikke så meget hans liv utenom. Derfor er jo begge to relevante på hver sin måte.

Jeg syns dem er fantastiske da jeg protesterte når jeg fant ut at læreboka jeg hadde i norsk på videregående bare hadde en eneste side om Dostojevski (Tolstoj var ikke engang nevnt). Resultatet av dette krumspringet var at jeg ble nødt til å holde foredrag om Dostojevski og Tolstoj. Det er uanstendig å snakke om realismen også ekskludere noen av de aller viktigste bidragsyterne på den måten mener jeg.

Denne boka grep meg virkelig! Har brukt nesten fem timer på å lytte til den i dag (ordflyt.no) og sitter nå ganske sliten, men svært begeistret, igjen etter den heseblesende reisen sammen med Spilleren Aleksej Ivabovitsj. For meg er det ingen tvil: Dostojevskij er en av de største forfatterne verden har sett.

Det er noe med drivet i denne romanen som griper fatt i meg som leser, stadig går det raskere framover, stadig nærmer undergangen seg.. Determinismen råder, leseren vet at dette ikke kommer til å gå bra. Samtidig som Dostojevskij presenterer noen intense, ja nærmest feberhete, scener fra rulettbordet, er det kjærlighetshistorien mellom hovedpersonen og Polina som fungerer som en slags rammefortelling. Aleksej er dypt forelsket i henne, men forstår seg ikke på hennes følelser for ham. Innimellom hater han nesten Polina, innimellom sverger han at han vil kunne ta sitt eget eller en annens liv for hennes skyld. Polina behandler for det meste Aleksej med forakt, han er jo tross alt bare huslærer i familiens husholdning, men vi får også mange eksempler på at hun stoler på ham og snakker fortrolig med ham. Rundt disse to finner vi mange, ofte usympatiske, karakterer som gir farge til fortellingen, blant annet påståtte aristokrater, griske utlånere, lykkejegere og spillere. Både Aleksej selv og Polina gis også mange usympatiske karaktertrekk. Når så Polina og hennes familie befinner seg i finansielt trøbbel, tar Aleksej et valg som blir skjebnesvangert både for hans egen og Polinas fremtid.

Synes Dostojevskijs beskrivelser av avhengighet, både når det gjelder pengespill og kjærlighet, er fantastiske. Jeg lot meg i alle fall gripe og kunne virkelig både se for meg handlingen og nesten føle alle emosjonene som raste gjennom Aleksej..

Jeg har nettopp begynt å lytte til denne boken som viser seg å være spilt inn i 1968, og det bærer den preg av. Det er bare 4 cd-er så jeg skal nok komme meg igjennom, men makan til merkelig betoning og gammelmodig fortellerstemme har jeg ikke hørt før.

Det å lytte til denne type bøker (klassikere/ gamle russere) er nok en grei måte å komme seg gjennom for en som ikke er så glad i gammelmodig språk. En litt annen opplevelse enn å lese det selv.

Spennende å se om jeg klarer å glede meg over denne.

"Spilleren" var den fyrste boka av Dostojevskij som eg las, mens eg enno gjekk på realskolen. Som ho greip meg!

Den boken dikterte jo Fjodor til sekretæren sin på et par dager, da han skyldte forleggeren sin penger. Ganske imponerende.

Jeg husker jeg elsket den boka. Kanskje ikke minst fordi som du påpeker at Dostojevskij brukte sitt eget materiale. Detaljene skaper en sjelden intenistet. Du ser deltakerne rundt spillebordet for deg. Og ikke minst er den morsom - og kort! (nokså overraskende når det gjelder Dostojevskij) ikke noe 3 bind her nei, men knappe hundre sider. Og taperne spiller nå som da, for å dekke tapet ...