Ambisiøs, språklig kreativ og teknologisk finurlig norsk science fiction om vår egen verden, men langt inn i fremtiden og med helt andre samfunnsforhold enn de som rår i dag. Boken kan leses både som en dystopi og en utopi, for Verdenskanselliet er litt for perfekt konstruert. Nøkkelord: genmanipulering, sorteringssamfunn, syntetisk lykkerus, steril medmenneskelighet og dysfunksjonelt følelsesliv. Med dette utgangspunktet går Lauritsen i sømmene på den menneskelige psyke, blottlegger våre svakheter og begrensninger og demonstrerer hvordan teknologi, ambisjoner og fordommer kan skape emosjonell slitasje i oss.
Noen høytstående personer i Verdenskanselliet vil nemlig ha det til at negative følelser skaper grobunn for kaos, og det kan for så vidt være sant. Men aldri er noe så galt at det ikke er godt for noe; her ble i hvert fall jeg mer overbevist om at våre svakheter gjør oss sterke, og at våre mangler gjør oss hele.
«Du må ta sorgen til ditt hjerte, akseptere den og transcendere den, avbrøt spåmannen - Du må ikke skubbe smerten vekk, men ta den inn, la deg synke inn i den – bare på den måten vil du klare å transformere den til mot, kraft og kjærlighet, til en lykkelig omfavnelse av selve livet.» (108)
Les «Verdenskanselliet» med åpent sinn og godta settingen kun som del av et overordnet konsept. Du må også for all del ikke forvente plotdrevet spenning, men heller konsekvensetisk og psykoanalytisk karakterstudium.
Jeg leste denne boken i en lesesirkel i gruppa «Norsk fabelprosa», og da kom selve forfatteren på besøk og svarte på spørsmål og tilbakemeldinger. Hvis du vil lese mye mer om hva andre dyktige og erfarne lesere har å si om denne boken, kan du lese innleggene i gruppa her:
https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa
Sist sett
