For en bok. Jeg digger den. Ingen tvil om at den hører hjemme blant verdenslitteraturens beste bøker. Den er mørk som Edgar Allan Poe sin grøssere, og her kommer menneskenes stygge sider fram som hos Dickens. Jeg forstår at romanen ofte blir feiloppfattet som en 1800-tallets kjærllighetsroman, og kan derfor forstå at den blir tung å lese hvis noen går i gang med boka som den store kjærlighetsromanen. Det er ingen lettlest bok. Tror det kan være viktig å vite at det er en gotisk klassiker før man går i gang. Emily Brontë var opptatt av det patriarkalske samfunnet og kvinnene sin ufrie situasjon i hjemmet. Denne kombinasjonen gjorde at hun i dag blir sett på som stifteren av en ny sjanger: den kvinnelige gotikken.
I denne roman er det karakterdrama. Både Heathcliff og Catherine er grusomme, svært egoistiske, og usympatiske, men de er så utrolig godt beskrevet, og jeg tror på dem. Jeg tror ikke jeg har vært borti en bok som beskriver de styggere sidene av kjærlighet så godt som denne. I tillegg er språket i boken så nydelig, spesielt i denne nynorske utgaven.
Kred til Ragnar Hovland og Øystein Vidnes for oversettelsen.
Jeg kommer nok til å lese boken på nytt på engelsk.
For dette var en stor leseropplevelse.
Sist sett
