Viser 1 til 2 av 2 omtaler
«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»
Sosialistene på drømmereiser, jeg lurer på om de observerte køene som Lea Ypi skriver om i kapitlet Colabokser, køene for å få kjøpt mat:
«Det var alltid kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser. Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull. Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.
Køene var av to slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige, urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som skulle prioriteres.»
Boken til Lea Yppi Fri En oppvekst ved historiens ende burde vært innkjøpt og delt ut til de som tror at løsningene på samfunnsproblemene er at Norge drives etter partiprogrammet til Rødt. Som drømmer om at Norge skal bli et sosialistisk fyrtårn.
Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.
«Fem år etter sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»
Boken som Lea Ypi har skrevet er like god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania var på nullpunktet, og måtte derfor lese om Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om Enver Hoxha her.
Sist sett
