Han hadde tilbragt for lite tid med romaner, tenkte han. Nå skulle han lese dem alle.

Handikappede har aldri kommet heldig ut av langvarige kriser, sa han. Ofte er de de første som ryker med. Men ikke Sensei Arntzen. Han skulle bli den siste handikappede i byen, kanskje i hele landet. Han hadde en manuell rullestol til bruk når strømmen gikk. Den hadde en dolk montert under setet, slik at han kunne stikke de som prøvde seg. Han demonstrerte for Doppler hvordan det skulle skje. Rett i strupen var mest hensiktsmessig, mente han. Dolken innføres vannrett med stor kraft to-tre centimeter under strupehodet. Det fikk folk til å tenke seg om, hevdet Sensei Arntzen.

Jeg forstår meg ikke på deg, sa Solveig da de kjørte hjemover.
Jeg forstår meg ikke på deg heller, sa Doppler.
Men jeg tror at jeg i enda større grad ikke forstår meg på deg, sa Solveig.
Jeg tror du har rett, sa Doppler.

Han ville ha brukt betraktelig kortere tid dersom avskjeden med Bongo ikke hadde utartet. Men det gjorde den. Til gagns. Det ble et vanskelig og tungt farvel. Doppler avleverte ham på en kennel for hjortedyr som av ulike årsaker ikke hadde det helt bra, men som eieren, en ung entusiast, var fast bestemt på å tilbakeføre til vill tilstand. Det spørs med han der, hadde entusiasten sagt da han så hvordan Bongo strøk seg katteaktig mot Doppler og ville klappes og koses med i ett sett. Det spørs, sa han ettertenksomt.

Men den Andre er nokså urokkelig av natur. Jeg ville ikke gå så langt som å si at det er en brist, men det er avgjort en tendens.

«Nå går jeg,» sa han. «Vi møtes ikke igjen.»
«I så fall, sir, måtte dine Veier være trygge,» sa jeg, «dine Gulv være hele, og måtte Huset fylle dine øyne med Skjønnhet.»
Han var taus et øyeblikk. Det var som om han overveide ansiktet mitt, og da han gjorde det, var det en siste tanke som slo ham. «Vet du, jeg angrer ikke på at jeg nektet å treffe deg den gangen du ba om det. Det brevet du skrev til meg. Jeg syntes du hørtes ut som en arrogant liten dritt. Det var du antagelig på den tiden. Men nå ... Fortyllende. Riktig fortryllende.»

“In my mind are all the tides, their seasons, their ebbs and their flows. In my mind are all the halls, the endless procession of them, the intricate pathways. When this world becomes too much for me, when I grow tired of the noise and the dirt and the people, I close my eyes and I name a particular vestibule to myself; then I name a hall.”

Sorg er ofte en bløff, tror jeg. Altså ikke sorgen, men folks måte å snakke om sorg på. Regelrett så lyver folk. Man sier "så er det akuttfasen hvor man benekter det, så er det den fasen, så er det stort sett over etter et år". Det er bare tull. Sorg kan plutselig ramme deg syv år etter, like intenst som det var dagen etter at du mistet noen. Det er mye mer uforutsigbart enn mange skal ha det til. Man kan ikke gi en oppskrift på hvordan sorg er. Min beskrivelse er: Alt er lov. Stort sett alt er normalt.

(Elses psykolog)

Og så hadde vi oss ein søsterprat. Den scenen hoppar eg over. Altfor mykje kodar, snarvegar og vrinsking. Og forresten er det ingenting utan lydfil. De som er søstrer, forstår kva eg meiner.

Og noen ganger må man gjøre ting selv om det ikke er moro, sier jeg. Man må våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av.

Skogen er lunefull, sier han idet jeg går ut av bilen, så vær forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er havet som er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mindre forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt.

Og jeg setter i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det.

Gud velsigne barnehagen.

Men som syklist tvinges man til til å bli en fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jaktmarker blir stadig færre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for oss, vi får ikke snakket vårt språk, vi er tvunget under jorden. Men vær på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at sinne og aggresjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe klarer å vralte seg inn og ut av bilen, slår tilbake med alle midler.

Harry måtte le, men heller ikke dette forvirret gutten, som fornøyd lo med. Han grep bamsen. «Hva hetel den?»
«Den har ikke noe navn enda, så det må du gi den.»
«Da skal den hete ... hva hetel du?»
«Harry.»
«Hallik.»
«Nei. Eh ...»
«Jo, da skal den hete Hallik.»
Harry snudde seg og så Katrine stå med korslagte armer i døråpningen og betrakte dem.

Noen ganger skulle jeg ønke jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.

Atticus slo flere fluer i et smekk når han leste høyt for barna sine, og han ville sannsynligvis gitt en barnepsykolog atskillig hodebry: Han leste for Jem og Jean Louise det han tilfeldigvis leste selv, og barna vokste opp i besittelse av en del merkelig lærdom. De fikk brynt seg på millitærhistorie, lovforslag som skulle ratifiseres, dektektivfortellinger, Lovbok for Alabama, Bibelen, og dikt fra antologien Golden Treasury av Palgrave.

«Bitzer,» sa mr. Gradgrind, nedbrutt og sørgelig krypende for ham, «har du hjerte?»
«Blodcirkulasjon, sir,» svarte Bitzer, han smilte til sånt underlig spørsmål, «kunde ikke gå for sig uten. Intet menneske, sir, som kjenner til de kjensgjerninger Harvey har fastslått, kan tvile på at jeg har hjerte.»

Nuvel, Louisa, det er da verdt et kyss, ikke?»
«De kan ta ett, mr. Bounderby,» svarte Louisa; hun stanset koldt, gikk langsomt tilbake og løftet ublidt kinnet op mot ham, mens hun vendte ansiktet bort.
«Alltid kjæledeggen min; ikke sant, Louisa?» sa mr. Bounderby. «Farvel, Louisa!»
Han gikk sin vei; men hun stod på det samme stedet og gned det kinnet han hadde kysset, med lommetørklæet sitt til det var brennende rødt. Ennu fem minutter efter holdt hun på med dette.
«Hvad gjør du, Loo?» spurte broren gretten. «Du gnir da hull på ansiktet ditt.»
«Du kan få skjære stykket ut med pennekniven din, vil du, Tom. Jeg skulde ikke gråte!»

Bäst att låta själen lämna kroppen tills mardrömmen är över.