Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Til en liten øy på Nordvestlandet ankommer en dag en mann med hatt og koffert. Han heter Ulf Vågsvik, er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. En kvinne fra øya har sendt brev og invitert ham på besøk. Men Ulf har pakket for å bli.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788202308001
EAN 9788202308001
Omtalt sted Vestlandet
Språk Bokmål
Sider 271
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ulf Vågsvik reiser fra Oslo til sin venninne på Nord - Vestlandet. Han har ikke sagt fra at han kommer for å bo der. Mye blir forandret da en hel familie fra Holland også kommer for å bli på dette lille øysamfunnet. Ny bro til 270 millioner kommer ikke mange skattebetalere tilgode, og er helt uforståelig for Ulf, som kommer fra urbane strøk.
Man skal ikke stirre hverandre i øynene dersom det ikke finnes gode grunner til det. Det er ikke nødvendig. Man kan lett gå seg vill i hverandres blikk.
Hva har ikke et menneskes hender vært med på gjennom et langt liv ? Hva har vi ikke holdt oss fast i ? Grepet om, eller støtt bort fra oss ?
Det humres i stuen.
Finnes vakrere lyder til i verden? Enn den fra en mann og en kvinne som sitter sammen og humrer i skumringen,
mens det knitrer i vedovnen?
En ren latter ville blitt noe ganske annet. Det er noe med den lavmælte humringen. Noe intimt og innforstått.
Men slipset til Magne vil jeg ikke ha. Ikke fordi det er slipset til Magne, naturligvis, men fordi slipset, selve plagget (eller hva man skal kalle det), ikke kler den type mann som jeg liker å fronte. Reresentere. Når menn som jeg eller Magne, for ikke å snakke om Reinert på Neset får på oss et fargesprakende tøyflak rundt halsen, til alt overmål strammet med en knute rett under adamseplet, ja så ser det ufritt og arrangert ut. Enhver idiot forstår at der står en mann med et fremmedlegeme rundt halsen. Der står det en mann som gjør seg til.
Jeg kommer til å tenke på noe min morfar ofte gjorde når jeg var urolig. På besøk hos ham og mormor. For det nytter ikke å nekte. Jeg var en rastløs, liten sjel.
Han pleide å løfte meg opp foran den store koksovnen i stuen og la meg stirre inn i glohaugen.
Så nå gjør jeg det samme. Jeg åpner smijernsdøren, der de kløvde bjerkekubbene ligger som rød-gule ormer, og hvor små grønne og blå flammer skyter vislende ut av asken . Det slår meg at det er et urgammelt triks, kanskje det aller eldste, når det gjelder å roe ned så vel gammel som ung. Slik har vi sittet . I hundre, tusenvis av år.
Slik vi nå sitter. Gutten og jeg.
Jeg blir sittende i gyngestolen utenå tenne lys. Tenker på noe jeg har lest i Det nye Testamentet. Jeg vet ikke hvor, jeg har ingen bibelkunnskap, men jeg husker at denne fortellingen gjorde inntrykk på meg allerede som barn, og at jeg leste den om igjen en eller annen gang på vei opp den store elven. Det er Jesus som driver en ond ånd ut av eller annen gærning som holder til i en hule. Eller var det flere? et slags gærning-kollektiv? Jeg husker ikke. Bare at den onde ånden, den destruktive sykdomskraften, farer ut av den syke og inn i en diger svineflokk som holder til i nærheten. Flere hundre dyr som nå, besjelet av denne for dem fremmede ånden, blir fullstendig forrykte, setter utfor et stup og faller ned i havet. Der de drukner, alle som én. Hele hjorden utryddet. Og de arme bøndene . . . Dette er så vidt jeg vet en av de meget få beretningene der det vises til lite populære undre utført av Jesus fra Nasaret. Han helbreder en stakkar eller to, men driver i det samme flere familier inn i fortvilelse og økonomisk ruin. de bønnfaller ham om å dra videre. Trygler ham om å forsvinne. Likevel er det ikke det som fanger min interesse. Jeg blir sittende og tenke på den negative ladningen, som altså Bibelen betraktes som en ond ånd, og på det faktum at den straks tar plass i et annet levende vesen når Jesus jager den ut. Er uroen, angsten og fortvilelsen konstant? Som med annen energi? Jeg tenker på han jeg er nå, og på han jeg en gang var. Nå kom det ingen sandalskodd mann med underlig selvbilde inn i mitt liv. Det var heller ikke noe som skjedde i et blaff, som ved et under. Den smerten jeg bar på, rant sakte men sikkert av meg over et tidsrom på kanskje ti år. Rant den over i en annen? I flere? I barn? I nyfødte? Den tanken plager meg.
Selv lenge før jeg begynte å fiske selv, stilte jeg meg skeptisk til den påstanden som sportsfiskeren ofte slo om seg med. Dette at det ikke var så farlig om det ble fisk eller ikke. At det liksom ikke spilte noen rolle. At det var roen og freden som var avgjørende. Den gode meditasjonen langs bredden eller ute på bryggekanten. Nå vet jeg at det er en løgn. At det ihvertfall for meg er en ren og skjær usannhet. Når jeg fisker, er det for å få fisk. Det blir som når man går på kino. Da vil man jo helst se en film.
For er det ikke slik at jeg ofte har tenkt og trodd, at dersom bare forholdene hadde ligget bedre til rette i min barndom og ungdom, bare hadde vært LITT annerledes , kunn jeg lett ha utviklet meg til en karimatisk taler av et eller annet slag, ja til en programleder på tv for den saks skyld. En glødende politiker med vyer og visjoner. Eller en Herrens mann som Aril Edwardsen. Jeg har den i meg, jeg har alltid hatt den i meg , denne gløden, denne inderligheten, men jeg har aldri fått løst dette talentet ut, og slik det er fatt her i verden, at den som bærer på en indre glød, men ikke får den ut, han får svi. Han blir brent.
Det er mange i kafeteriaen denne dagen. Lokalet er på dette tidspunktet nesten fullt. Jeg har - når jeg først finner talens bruk - nesten like mange tilhørere som jeg ville ha hatt på Samfunnshuset da alt gikk så fryktelig galt.
Først tar jeg broen. Jeg tar den ennå ubygde broen, og kyler den langt til havs. Jeg taler de narkomanes sak der de står og hutrer nede på Plata i Oslo, hånet og pisset på, jeg forklarer mine sambygninger hva et hospits er for noe, hvordan det ser ut på innsiden, for det har jeg lest om, og det burde de også ha gjort , dører uten lås, dass i gangen, og et evigvarende undergangsparty med heroin og vold, voldtekter, og mishandling av barn helt ned i førskolealder. Jeg taler de gamle og ensommes sak, der de lever sine storbyliv, så fjernt fra bygdenes trygghet, at deres tilværelse i forhold til den som utspiller seg her oppe og i liknende idyller, mest av alt likner på vikingenes helvete, og der mine venner, der er det kaldt , i dobbelt forstand. Jeg snakker om somaliere som slår sine barn og hverandre i ren nød og fortvilelse borte i ghettoene på Grønland og på Tøyen, fordi de ikke ble forstått av andre enn noen ganske få personer i SV. Jeg snakker om politifolk og journalister som må leve på skjulte adresser fordi de i samfunnets tjeneste avdekker og forfølger kriminelle grupper og bander som truer med å brenne deres barns øyne ut med sveiseflammer eller glødende jern.
Jeg forteller dem om at Erik Bye er død.
Jeg gjør det helt klart at Erik Bye aldri kommer til å vende tilbake.
Jeg forklarer dem hva man kan utrette med 270 millioner.
Jeg sier at de burde skamme seg.
Finnes vakrere lyder til i verden ?. Enn den fra en mann og en kvinne som sitter sammen og humrer i skumringen, mens det knitrer i vedovnen ?.
Bøker som handler om ensomhet anbefalt av bokelskerene her inne.
Her samlar eg dei bøkene eg har i bokhylla mi. På denne måten kan eg sjølv få oversikt over kva eg har lese og kva som bør lesast før eg tar av hos bokhandlaren. Pensumbøkene tar eg ikkje med;)
Her er min oversikt over bøker jeg har lest i 2010. Listen lages mest for min egen del. Jeg liker å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har likt/ikke likt i jakten på nye leseopplevelser.