"..hvis det da ikke er den tingen som falt ut av Himmeldypet
i dag morges."
Skulle ønske jeg hadde en kikkert, tenkte Ransom, for kvinnens
ord vekket en plutselig mistanke i ham. Jo lenger han stirret
på den mørke klatten, jo mer ble mistanken bekreftet: Han
syntes han hadde sett noe liknende før.

Jeg har alt fortalt at Ransom hadde vært på den planeten som
mennesker kaller Mars, og som egentlig heter Malacandra.
Men det var ikke eldilene som hadde ført ham dit. Noen menn
hadde tatt ham med i et romskip, en hul kule av glass og stål.
De hadde kidnappet ham fordi de trodde at herskerne på Malacandra
krevde et menneskeoffer. Det hadde vært en misforståelse.
Den store Oyarsa som har hersket på Malacandra like fra begynnelsen
hadde ikke ønsket eller gjort ham noe vondt. Men hovedmannen bak
kidnappingen, professor Weston, hadde hatt ondt i sinne. Han var
besatt av en forestilling som i denne stund sirkulerer over hele
vår planet - i lite påaktede 'Science Fiction'-bøker, i små
Interplanetariske Foreninger og Romfartsklubber, i uhyggelige
magasiner som blir oversett eller spottende omtalt av de
intellektuelle, men som er beredt til å åpne et nytt kapitel av
elendighet i universets historie hvis de noen gang får makt til
det.
Det er den forestillingen at menneskeheten, som nå tilstrekkelig
har ødelagt den planeten hvor den oppsto, for enhver pris må klare
å spre seg ut over et større område: at de veldige astronomiske
avstander som er Guds karanteneregler, på en eller annen måte må
overvinnes.

Og det er bare begynnelsen. Bak denne forestillingen ligger den
falske uendelighets søte gift -- den ville drømmen om at planet
etter planet, galakse etter galakse kan tvinges til overalt og
til evig tid å opprettholde det slaget av liv som er avlet av vår
egen arts lender. En drøm som er født av hat til døden og frykt
for sann udødelighet, en drøm som tusener av uvitende mennesker
og hundrevis som ikke er uvitende, nærer i all hemmelighet.

For dem er det en naturlig og velkommen konsekvens at andre
arter som måtte finnes i universet, blir utryddet eller gjort til
slaver. I professor Weston hadde omsider evne og drøm smeltet
sammen - fysikeren hadde utviklet et drivstoff til romskipet.
Og den lille svarte gjenstanden som nå lå og fløt under dem på
Perelandras uskyldsrene bølger, liknet mer og mer på romskipet
for hvert øyeblikk som gikk.

Rett for øynene på Ransom sto han og rev i stykker en frosk --

rolig og nesten som en operasjon, stakk pekefingeren med den
lange, skarpe neglen inn under skinnet bak dyrets hode og
sprettet det opp. Så kastet han den blødende, ødelagte resten
fra seg og så opp. Deres blikk møttes.

Hvis Ransom ikke sa noe, var det fordi han ikke kunne få fram
ett ord. Han så en mann som langtfra var syk, å dømme etter
den ubesværede holdningen og den kraftige bruken av fingrene.
En mann som ganske visst var Weston, hvis man skulle dømme
etter legemsbygning og farge og ansiktstrekk. I den forstand
var det lett å kjenne ham igjen. Men det skrekkelige var at
han samtidig også var helt ugjenkjennelig. Han så ikke ut som
en syk mann, men som en død.

Da han så opp fra tortureringen av frosken, hadde ansiktet den
forferdelige makten som ansiktet på et lik undertiden har --
det avviser simpelthen enhver menneskelig holdning man kan
innta overfor det. Den uttrykksløse munnen, øynene som stirret
uten å blunke, noe tungt og uorganisk i selve hakefoldene sa
klart og tydelig: "Jeg har ansiktstrekk som deg, men det
finnes intet felles mellom deg og meg." Det var dette som
gjorde Ransom målløs. Hva kunne man si -- hvilken appell eller
trusel kunne ha noen mening -- overfor det?
Og nå kjempet en overbevisning seg opp i bevisstheten og kastet
til side alle tilvante tankebaner og all trang til ikke å tro -
at dette ikke virkelig var et menneske: at Westons kropp ble
holdt i gang av en helt annen form for liv, at Weston selv
var død.

Det så på Ransom uten å si noe og begynte til slutt å smile.
Ransom hadde selv ofte snakket om et djevelsk smil. Nå skjønte
han at han aldri hadde tatt ordene alvorlig. Smilet var ikke
bittert, ikke rasende eller uhyggelig - ikke engang hånlig.
Det var som om det med forferdende naturlighet ønsket Ransom
velkommen til sin egen verden av gleder, som om alle mennesker
tok del i disse gleder, som om de var den mest naturlige ting
av verden. Det var verken hemmelighetsfullt eller skamfullt,
det fantes ikke noe konspiratorisk over det. Det utfordret
ikke godheten, det ignorerte den like til knusende tilintet-
gjørelse.
Det gikk opp for Ransom at han aldri før hadde sett annet enn
halvhjertede og usikre forsøk på det onde. Dette vesenet var
helhjertet. Det hadde drevet det onde så vidt at det hadde
lagt bak seg all kamp og nådd en tilstand som på en forferdende
måte liknet uskyld. Hinsides alt ondt.
Tausheten og smilet varte kanskje i to hele minutter