Bokelskere.no

Jeg hadde litt fokusproblemer mens jeg leste: Er dette en roman om Hogganvik eller om Heivoll? Kapitlene om Theodora og Louis må være ren fiksjon, betagende, men delvis repeterende. Kapitlene om de faktiske hendelsene er ganske sikkert korrekte - og ganske tørre etter min mening. Gjenstår så kapitlene om Heivoll selv. De ble såpass private at jeg iblant fant det bortimot ubehagelig: Var det nødvendig for romanprosjektet å utlevere seg og sine i så stor grad? Koblingen mellom "skammen" fra barndommen og romanprosjektet hans fikk jeg ikke tak i, så for meg ble dette ei tredelt bok der de tre bitene ikke føyde seg sammen til en enhet.

Jeg klarte heller ikke å bli overbegeistret over denne romanen, selv om jeg synes at siste halvdel var bedre enn den første. Flere ganger satt jeg med tanken på hva Hogganvik sin familie kom til å mene om denne boka, om de følte at Hogganvik sin historie virkelig var det som var hovedbudskapet i boka, - eller om Heivill sine egne betraktninger om eget liv fikk for stor plass. Jeg mener det siste!