Nødvendigheten av sex før ekteskapet har vel aldri blitt bedre begrunnet enn i denne rare, vakre lille boken. Dersom jeg skulle utkrystallert et råd å formidle videre til mine barn etter å ha lest den, må det være dette: For Guds skyld, kjære barn, aldri vurder å gifte dere med noen dere ikke har pult først!
Nå vel, jeg klarer altså ikke å dy meg, men det skyldes vel mest at jeg alltid har vært forundret over dem som spiller russisk rulett med egen og andres fremtid på denne måten. Ian McEwan hadde ikke behøvd å skrive en hel roman for å formidle dette, og det har han da heller ikke gjort. Både gjennom tid (slutten av 1950-tallet) og geografi (England) har han lagt til rette for en vár historie om hvordan fortielse, forestillelse og manglende evne til kommunikasjon skaper uoverstigelige murer mellom mennesker, samt hvordan også selvinnsikten lider når man mangler et vokabular for sanne følelser. Med demokratiet som forutsetning har vel aldri konformitetshelvetet vært klarere uttrykt enn der og da, og det gir den helt riktige rammen omkring fortellingen om disse to unge, lovende menneskene og deres utvilsomme kjærlighet til hverandre.
Helt i romanens ytterkant svever også en annen, mørkere fortelling, knapt hintet til av forfatteren, men like fullt der:
And there was another element, far worse in its way and quite beyond her control, summoning memories she had long ago decided were not really hers.
Vi kan gjerne diskutere McEwans mesterlige penn, hans elegante tilbakeholdenhet og de bleke blaff av humor som skimtes gjennom tragediens mørke kappe. Men av og til er det forfriskende å ta ballen, ikke mannen, og tolke frem et godt, gammeldags budskap. Som dette: Husk at et godt ekteskap (eller samboerskap) ikke bare krever kjærlighet, men også forståelse, kommunikasjon, tålmodighet, romslighet - og blanding av kroppsvæsker.
Sist sett
