”Incredible moving”, ”A wonderful, wonderful book”, ”Totally Brilliant” og ”Destined to be a modern classic” står det på omslaget av boka. Dex og Em mötes på skoleavslutningen og blir venner for livet. Gjennom tjue år smugkikker de på hverandre og lengter så smått og i hemmelighet etter den andre og etter mer enn vennskap. Jepp! Gjennom nesten 20 år. -Og gjennom nesten 435 sider! Det er mye lengsel! Lengsel ispedd jäkla masse brittisk hverdag og popkulturelle referenser à la Hornby. Fra 1988 til 2007 henger vi på Em og Dex. De opplever sukses og fiasko på hver sin front og helst til forskjellig tid. Er den ene på topp, er den andre på bunn. Og er den ene töff nok til å ta initiativ har den andre som regel hodet så langt stukket inn i sin egen navle at all forsök på kontakt er forgjeves. Rekker den ene ut ei hand snur den andre seg bort og viser den andre interesse er den förste opptatt med å kikke på servitören. Em starter ut på fiaskosiden og jobber seg oppover, mens Dex kjörer andre vegen. Tilslutt får de hverandre og en smule forfriskende er det tross alt at problemene ikke stopper der, men viser seg å finnes også innom denne perfekte tosomhet de så lenge har drömt om. Problemet med boka er at verken Em eller Dex vekker sympati. Det er meg likegyldig om de ender opp sammen eller hver for seg. Det samme kan desverre sies om Ems arbeid på den fordferdelige mexicanske resturanten Mucho Caliente, om Dex´ tv-karriere og alkoholproblemer og Ems kontaktlinsevegring. Jeg gir blaffen om det fortsetter eller slutter, om det går dålig eller bra. Em er en Bridget Jones uten selvinnsikt og sjarme og Dex er en bortskjemt laban. Det hele ender tragisk, med eneste lysglimt at det har gjort Dex til et bedre menneske. Så da var vel ikke Ems liv forgjeves alikevel. Not incredible moving. Not a wonderful, wonderful book. Far from totally brilliant and even further from being a modern classic.
Sist sett
