Noe av styrken i denne boka må være det gode samspillet mellom Barsamian og Saïd, som gjør samtalene så rike at det er en fryd å lese. De glir lekende lett fra politikken til kulturen, noen ganger inn i det personlige og tilbake igjen. Saïd forteller både som palestiner og som amerikaner, og for meg ga boken ikke minst en større innsikt i hvordan Israel-Palestina-konflikten har blitt sett på i USA, der palestinske stemmer har kommet mindre til orde enn i Norge. Samtalene strekker seg fra 1999 til 2003, den siste tok sted bare måneder før Saïd gikk bort. Nå har jeg enda mer lyst til å lese Orientalismen.
