Nok et eksistensielt verk av Jon Fosse.Her drives man også mot en undergang..å tore å hoppe, ta sitt eget liv. Egentlig har Den eine allerede gjort det når stykket begynner. Den andre sitter igjen og minnes kanskje. Det er bare disse to personene med i stykket. Og så tenker de seg, eller tilskuerne tenker seg, en båt på havet. Båten er liten og havet er stort. Havet kan vel tolkes som det vanskelige, farlige livet også...eller Den andre kan tenkes være "fergemannen" som henter Den eine til dødsriket. Som i alle av Jon Fosses verker har man uante muligheter til å tenke seg, fantasere om hva som har hendt, eller skal hende.
Den eine er/var redd for å leve, var som en tung stein som ville synke, eller en støpt mur som slo sprekker.....Den andre virker en stund som en terapeut, får Den eine til å føle at han er noen,oppmuntrer og motiverer han...surrealistisk, for Den eine er jo allerede død - når stykket begynner har han allerede "gjort det"."Eg ville det ikkje/ Eg berre gjorde det" er en replikk fra Den eine, helt i begynnelsen. De snakker om havet som vakkert og skremmende; er det livet de snakker om? Er det om å seile på det farlige havet, altså å tore å leve…eller er havet en vei til døden,å tore å dø? Eksistensiell angst er sterkt fremtredende her..det problematiske og vanskelige ved å leve, ved å være i en bråkete verden, å tore være sammen andre, men også angsten for ta skrittet: å hoppe. Båt, hav, er gjennomgangsbilder i flere av Fosses verker, dette med to personer i en båt, en venn som kanskje hjelper den andre, er nokså likt med en situasjon man finner i Morgon og kveld (men her var det vel mer en naturlig bortgang det dreide seg om). Jeg synes denne var langt mørkere enn Morgon og kveld. Ut i fra tittelen "Eg er vinden", gjorde jeg meg forhåpninger om noe positivt, jeg hadde det vakre diktet til Olav Hauge i tankene:Du var vinden (Eg er ein båt utan vind. Du var vinden)...bare man hadde vinden med seg på livets segl-tur så går alt så fykende og bra, men slik var det visst ikke her...
Sist sett
