Bokelskere.no

Litteratur er nær umulig å diskutere, eller det er ihvertfall umulig å komme til noen enighet. Hvorfor det? Kanskje fordi litteratur er så nært beslektet med livet (litteraturen er vel her nettopp for å berette noe om tilværelsen), og vi mennesker fører jo - som naturlig og heldig er - forskjellige liv.

Isers teori har likheter med Hemingways 'Iceberg theory', kort og litt klønete oppsummert - slik jeg forstår den - at det essensielle i god litteratur foregår under overflaten, og at den beste fremgangsmåten for å skape et slikt 'isfjell' er å skrive kort og skrive om noe man virkelig kjenner. Ofte et tegn på god litteratur, men langt fra alltid. Det meste av pulp- og såkalt kiosklitteratur følger som regel denne modellen slavisk, ikke engang karakterer blir skildret på noen måte, slik at leseren selv kan forme karakteren slik han/hun vil. Er dette alltid godt? Er Odysseen dårlig litteratur bare fordi Homer var forrykt glad i å forklare og utbrodere om alt og allting, fra myrmidonere til skjold og til fotbad? ;-)

Det må vel nevnes at jeg virkelig liker det jeg har lest av Hemingway, og en (kall det) 'tomroms-regissør' som David Lynch er en av de jeg har mest sans for.

Jeg vil hevde det er like fullt mulig å overantyde som å overforklare. Antydninger og økonomisk prosa blir meg ofte pretensiøs og derfor vanskelig å - ikke fordøye men å - svelge. Noen forfattere er himla flinke til å skildre selv det komplekse og det flaue, slike har jeg sansen for, skjønt de er en sjelden rase. Den beste litteraturen er vel kanskje den som forklarer så 'sant' at en eventuell mening spaltes til ironi, tvetydigheter og paradokser, altså at man ikke kan trekke et eneveldig budskap ut fra en tekst, at man som leser tvinges til å gjøre tolkninger og vurderinger. Eller som Nietzsche skal ha skrevet et sted, at sannhet er en mobil hær av metaforer.

Huff, dette ble tungt og sikkert noen andre adjektiver også ... vær overbærende. ;-)

Kanskje jeg misforstår det du skriver, men når jeg tenker på Iser (slik jeg forstår han),så tenker jeg ikke spesielt på det som foregår under overflaten, selv om det er grunnleggende i all (vel, nesten) litteratur.Det essensielle hos Iser er tomrommene. Teksten kan ha (ordinære)passasjer som beskriver inngående, uten antydninger,f.eks. en handling, en hendelse, karakterer etc; Vi leser og opplever teksten, ser trådene og tror vi forstår/følger med.Men plutselig er det som om teksten hopper over noe, vi stopper opp, stusser... Hva var det som skjedde her? Har jeg misforstått noe? Da blar vi som regel tilbake, må lese på nytt igjen, og for å finne mening må vi fylle noe inn i det tomrommet vi opplever. Vi må prøve å forstå det vi har lest på nytt,sette det i sammenheng med det som kommer senere - bygge en bro.Det er her vi blir medforfattere når vi benytter oss av vår egen livserfaring, våre egne "tanker".Kanskje blir vi tvunget til å endre vår måte å tenke om "tingene" på, lærte/innse noe nytt?

Jeg forstår ikke helt hva du mener når du sier at kiosklitteratur benytter seg av noe lignende.Det å skape overfladiske karakterer i en overfladisk setting, er vel ikke et ideal hos Iser, slik jeg ser det. Forresten er vel ikke Iser mest opptatt av å klassifisere god litteratur.Hans prosjekt er å beskrive leseprosessen, undersøke hva som skjer når vi leser.Jeg nevnte han fordi jeg ville komme inn på det magiske ved lesingen. Det er litt vanskelig å "flykte" inn i det en leser hvis en ikke får bruke noe av seg selv underveis.Dette var bare ment som en liten innfallsvinkel til temaet:Å diskutere/dele opplevelser i litteraturen.

Jeg tenker ikke teori når jeg leser, men merker at teoriene har gjort noe med måten jeg leser på, også når jeg leser krim.Men så har jeg da bestandig kjedet meg når biljakten kommer :-)

Morsomt det du siterte av Nietze

Det kan virke som du misforsto - ikke det jeg skrev, men - min intensjon med innlegget, og når jeg leser det på nytt forstår jeg hvorfor. ;-) Jeg prøvde ikke å kritisere Isers teori og den har heller ingenting å gjøre med Hemingways; jeg anvendte den som et utspring for en tankestrøm.

Det Isers- og Hemingways teorier synes å ha til felles er at det ikke er ønskelig, som forfatter, å forklare for mye, og heller la historien arbeide for seg selv og at det ikke minst er viktig å stole på leseren, at leseren kan gjøre sine egne tanker. Mitt poeng var et kverulerende poeng, at tomrom i litteratur ikke nødvendigvis er tegn på kvalitet. Hvis jeg får sitere Hemingway: "If a writer of prose knows enough of what he is writing about he may omit things that he knows and the reader, if the writer is writing truly enough, will have a feeling of those things as strongly as though the writer had stated them." og "A writer who omits things because he does not know them only makes hollow places in his writing."

Ok, er med på den;-)Vi leser av ulike årsaker, og "kvalitetsvurderingen" er sammensatt og mangfoldig. Man må jo fylle opp "tanketanken" for å ha tilstrekkelig å fylle tomrommene med også;-) - man kan ikke be et barn fylle ut tomrom som krever livserfaring.Og det er jo ikke alle ting ved livet vi vet nok om.

Artig med debatt er det lell :-)

Oi, så det nå. Dette siste var for all del ikke et forsøk på ironi, bare en konklusjon på våre samtaler i møte med Iser. Har lest litt her, og ble litt bekymret for å tråkke noen på tærne ;-)