Jeg er enig, og vel så det (så nær som "Kvinnen...", som jeg mener hever seg himmelhøyt over det meste av resten av de midelmådige, som du nevner). At "La meg..." føltes klam, hersker det ingen tvil (hos meg selv, så klart); faktisk utviklet det seg: klam klammere flodbølge... Jeg kan gjerne gråte over en bok, men her ble nok latteren nesten mer nærliggende.