For meg var dette den skumleste boken i verden etter at den ble lest for meg da jeg var seks år, og siden hadde jeg ikke lest den, hverken for meg selv, barn eller barnebarn. «Neimen, den var da så nydelig», husker jeg mor sa en gang jeg nevnte at den var for nifs, - så nå tenkte jeg, 70 år senere, at jeg fikk prøve å lese den igjen. Og hun hadde jo så rett, så rett, - den var jo så nydelig, - jeg ble dypt rørt her jeg satt i sofakroken min, gåsehudeffekten har vært stor!
I begynnelsen ble jeg jo veldig grepet av historien om den lille foreldreløse gutten som satt på en benk i parken og savnet en snill far og en ordentlig familie, men som så, på magisk vis, kom til det eventyrlige Landet i det Fjerne der faren hans var en snill konge, - og alt ble så fint, så fint! Men så strammet det seg til, ondskapen fantes i form av den grusomme ridder Kato, - og Mio var kallet til å slåss mot ham! Og på ekte eventyrvis dro han og vennen Jum-Jum inn i Landet Utenfor, - de dro gjennom skumle utfordringer, den ene verre enn den andre, helt til Mio til slutt stod overfor ridder Kato, - som hadde et hjerte av sten og en jernklo til hånd!
Det hele er en historie i kjent eventyrstil, og Lindgren bygger helt bevisst opp under det, både ved å fortelle at husene var akkurat som i eventyrene, og ved å la guttene gå gjennom stadig nye utfordringer, hvor naturen er på deres side og griper inn og hjelper dem.
Men det er noe mer enn historien som gjør denne boken så fantastisk, og det er språket til Astrid Lindgren, - det er magisk forførende! Som den sakte-leseren jeg er, leste jeg den høyt inni meg, og det opplever jeg som en nødvendighet for å få det fulle utbytte av den, - da kommer alle de repeterende, men litt endrete setningene, til sin fulle rett, - helt magisk!
Så mor hadde helt rett i at den var nydelig!
Viser 1 svar.
Jeg leste boken som barn, og synes den var spennende, og litt skummel. Når jeg leste den som voksen var den utrolig vakker, og med utrolig mange lag. Fantastisk bok.
Sist sett
