Celia Piils far, William, kommer seg bemerkelsesverdig bra, på den øde fjellgården ved Isdalen - og samtidig opplever Celia og Scott sin forbudte kjærlighet på den forlatte plassen, uten at faren skjønner dette helt. Romanen er for all del god, men så spilles Valentin Silkensteen inn på banen igjen, og galskapen er et faktum - mannen faker til og med sin egen død, bare for å skremme Celia. Igjen: Dette blir mer som en farse, enn at jeg klarer å kjøpe historien akkurat på dette punktet, men - forfatteren får skryt for den historiske rammen, og at hun beskriver omgivelsene helt nydelig. Boken slutter i en fin cliffhanger, så man får absolutt lyst til å lese neste bok også
Sist sett
