35 - trettifem!!!!! - personer blir takket i etterordet. Jeg ville foreslått å erstatte 34 av dem med en person som har et snev av peiling på tennis.
Dette er en tennisroman. Carrie Soto gjør comeback for å vinne tilbake en tapt rekord. Plottet er tynt, figurene rene pappfigurer og "enemies to lovers"-opplegget verken spicy eller romantisk. Men jeg elsker tennis, og kan godt lese en BookTok-favoritt uten å rynke på nesa.
Jeg har ingen problemer med at romanforfattere tar seg friheter fra virkeligheten. Men boka hadde ikke tapt noe hvis dette hadde vært fiksa:
- Man kjører ikke vestover fra L.A. til Indian Wells, men østover.
- Ingen tennistrener eller -spiller i verden har noen gang trukket fram evnen til å HOPPE som avgjørende for suksess.
- En hard serve kan ikke lande i beina på motstanderen.
- Tennis har ikke verdensmestre. Det deles ikke ut medaljer i tennis.
- En comeback-spiller som velger å BARE spille de fire Grand Slam-turneringene i sitt comeback? Haha.
- Rankinglistene kommer hver uke. Det er ingen komité som "kårer" hvem som er best i verden.
- At årets mannlige Wimbledon-mester ikke vet at den kvinnelige mesteren har vunnet turneringen før? Det blir for dumt.
- Verdens beste damespiller kan ikke vinne sett, langt mindre kamper, mot herrespillere ranket innenfor topp ... 300 (?).
Har du et barn som spiller tennis og har havna litt i lesemyra, kan denne funke. Men ikke ellers.
Sist sett
