Pop-up lesesirkel med Oscar Wilde og Bildet av Dorian Gray
Siden trådene har en tendens til å bli lange og uoversiktlige, tenkte jeg å lage en ny tråd for hver del vi leser. Om dette er en dårlig ide setter jeg pris på innspill.
Jeg syns det var vanskelig å henge med på den oppleste versjonen. Derfor er jeg, etter tips fra gretemor, i gang med e-boken på BookBites-appen. Personlig syns jeg det var hjelpsomt med forordet til Jan Kjærstad og noen av innleggene i forrige tråd. Det gjør at jeg kan lese med et annet fokus, for eksempel fikk jeg ikke helt øye på vittigheten før Harald K påpekte den.
Jeg har ikke lyttet til diskusjonene i Nrk-leseklubben, men det kan jo bli nyttig etterhvert.
Er nå ferdig med kapittel 3. Så langt vil jeg si at jeg oppfatter Lord Henry som en litt uhyggelig person. Hva er hans agenda? Hengte meg opp i beskrivelsen av ham, der det står at han har olivenfarget hud! Hva legger Wilde i det begrepet? Er han mørk eller grønn :)…han har da hvite hender…
Ava er en av dem som har boken som en favoritt, det blir spennende å se hvor vi andre plasserer boken etterhvert. Jeg håper «væffal» på utdypende innlegg om hvordan og hvorfor boken treffer — eller ikke :)
Før vi kommer dit skal vi synse og mene noe om de 3 første kapitlene.
Her kan du nå dele tanker, spørsmål og synspunkter til de første tre kapitlene.
Vær-så-god, ta gjerne ordet! :)
Viser 44 svar.
Handlingen tok seg virkelig opp etter kapittel 11, og først da opplevde jeg at boken var vanskelig å legge vekk.
Jeg signerer nå ut av POP-up lesingen, og kjenner at det blir lenge til neste gang, kanskje noen andre med mer lesesirkelerfaring vil dra i gang noe ved en senere anledning. Nå skal jeg lytte til resten av episodene med Fredrik Solvang på NRK. Ser fram til å høre hva de tar opp og hva slags meninger de har om boka, og ikke minst kapittel 11.
Tusen takk til alle som bidro.
Jeg synes boken er godt egnet i en lesesirkel, så får det så være at det ikke ble den store debatten her på forumet. Bedre lykke, eller oppslutning neste gang :)
Neste bok i Leseklubben til NRK er Kafka på stranden av Murakami. Den skal de lese med Vidar Magnussen i studio.
God lesing og god søndag!
Takk for innsatsen, Piippokatta!
Jeg synes Per Borten sine ord fra 1971 om « Å bære sprikende staur», oppsummerer godt hvordan det kan oppleves å lede en lesesirkel her inne. - Sett fra tilskuerplass. :)
Takk for at du ser innsatsen og setter ord på den. Du fikk meg til å le :) Det er et godt uttrykk!
Selv om det kan føles som å gjete katter, vil jeg sikkert prøve igjen en gang.
En varm takk til Piippokatta for å ha tatt initiativet til denne lesesirkelen og ledet diskusjonen vår om Bildet av Dorian Gray. For meg ga det et puff til å lese en roman som har stått i bokhylla mi lenge. Diskusjonen var en hjelp til å reflektere grundigere over karakterene og temaene enn jeg ellers ville ha gjort. Selv kombinerte jeg lesningen av den engelske originalen med NRKs norske opplesning. Det synes jeg var nyttig.
Jeg er enig med deg at romanen har en forrykende avslutning. De som ennå er underveis med lesningen, bør ikke la seg distrahere av oppramsingen i kapittel 11.
Interessen for Oscar Wilde er stor for tiden. Mer om ham kan man lese i et intervju med sønnesønnen Merlin Holland i New York Times i den internasjonale papirversjonen 18. april og i den elektroniske versjonen datert 10. april 2026. Se "Oscar Wilde’s Only Grandchild Reckons With the Shadows of Scandal" i New York Times.
Takk Harald, det varmer.
Jeg misunner deg å kunne lese uanstrengt på engelsk. Jeg har nok gjort det for lite til å mestre det, derfor kommer tålmodigheten i veien for gleden i lange tekster.
Jeg koste meg med artikkelen i NY-Times, takk for at du delte den! For en spennende historie. Tenk at skam kan arves, det er både trist og fascinerende også at ingen av sønnene fikk oppleve en verden der homofili ikke er straffbart. Skulle gjerne tatt fatt på boken til Holland, så jeg håper den oversettes.
Tror nok Wilde har lagt mye av seg selv i karakteren Dorian, og kanskje også Basil?
Han får i alle fall illustrert hvor lett påvirkelige vi mennesker er, og i dag utsettes de unge for uttallige Lord Henryer :)
Skal du lese Kafka på stranden?
Neste bok i NRK leseklubb.
Ferdig med Portrettet av Dorian Gray? Allerede 30. april lanseres Kafka på stranden av Murakami i leseklubben. I sin tid likte jeg Norwegian Wood godt, så det er vel bare tykkelsen som har stått i veien for å få lest Kafka på stranden også. Tar du, Piippikatta, eller noen andre bokelskere initiativet til en ny popup-gruppe?
Jeg er ferdig med historien om Dorian og skal ta med meg Kafka på stranden på stranden i Hellas. Jeg har lest boken for mange år siden, og husker kun at jeg likte den. Gleder meg til å lese den igjen. Jeg har sansen for Murakami og har, som deg, lest Norwegian wood.
Jeg kommer ikke til å ta initiativet til ny pop-up lesesirkel, men bidrar muligens om noen gjør det.
Om du tar fatt på boken kan vi gjerne utveksle noen tanker om innholdet underveis?
Jeg gjør som denne gang, hører Leseklubbens samtaler om boken når jeg er ferdig med den.
Prækast :)
Takk for opplysningen om Wildes barnebarn, det var jeg ikke klar over. Kikket i hyllene til noen netthandlere og Merlin Holland har utgitt noen bøker relatert til Oscar Wilde. De bøkene kommer jeg til å kikke nærmere på når det lir på.
God kveld til alle som leser om Dorian Gray. Er det noen som har gjort seg noen tanker om kapittel 11, og vil dele det med andre lesere?
Ja, jeg har forstått at du går grundig til verks i diverse tema, det er en god egenskap. Analysen du har funnet bekrefter flere av mine tanker om boka. Liker godt punktet om Influence and corruption som er særdeles aktuelt i våre dager. Vi har tusenvis av influensere og de når ut til titusenvis med budskapet sitt — 24/7.
Jeg liker også å fordype meg, og ser det ikke som unyttig at du deler noe av det du har funnet, men som sagt tidligere er jeg enig med Laila, i denne sammenhengen finner jeg større tilfredstillelse i å grunne over innholdet uten å bli påvirket av eksisterende analyser (som det sikkert finnes mange av:) På den måten stiller man i alle fall likt og med blanke ark, det liker jeg, og diskusjonen blir mer reell på et vis.
Jeg lurer på om det kan være derfor det er vanskelig å skape engasjement og diskusjon om en bok i dette forumet. Altså, at det blir uinteressant å diskutere boka nå som man bare kan spørre Ki eller Google alt. Hvorfor samtale om noe som allerede er analysert i «hue og rævva?» :)
Har du noen synspunkter på det?
Det spørsmålet kan forresten gå til alle bokelskere, sammen med et ønske om fortsatt god helg!
Når jeg leser slike bøker bruker jeg magefølelsen når jeg søker på nettet og er granske så nøktern med det jeg finner. Tenker på årstallet boken ble skrevet og om det var under realismen og naturalismen det ble skrevet. «Å sette problemer under debatt» er et kjent slagord fra det moderne gjennombruddet i litteraturen (ca. 1870–1890), lansert av den danske kritikeren Georg Brandes i 1871. Irland var ikke isolert og det var heller ikke Europa. Videre tenker jeg på tema som blir tatt opp - "narsissisme" (slettet linken som beskrev kjennetegnene for narsissisme iom at det ble påpekt at det ikke passet inn i tråden). De fire store var godt kjent utenlands for sine bøker og det var også George Brandes. Spørsmålet mitt er ganske enkelt - brukte Oscar Wilde motivet "narsissisme" i romanen hans for å beskrive fenomenet?
"Overdreven egoisme er velkjent gjennom historien. I antikkens Hellas er konseptet forstått som arroganse. Det var først på slutten av 1800-tallet at narsissisme ble definert i psykologiske termer" Narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Havelock Ellis (1898) var den første psykologen som brukte begrepet da han knyttet myten til fra boken av den romerske poeten til en av sine pasienter. Det indikerer at det i visse sirkler snakket om "narsissisme" en god stund før en psykolog tar i bruk begrepet.
Oscar Wilde leste mye gresk litteratur -
Narsissisme stammer fra den greske myten om Narkissos (Narcissus), en svært vakker, ung mann som ble så forelsket i sitt eget speilbilde at han tærte bort og døde. Myten er en advarsel mot overdreven selvkjærlighet og forfengelighet.
Dette er mine tanker fra sidelinjen
Jeg synes faktisk det blir for dumt hvis trådene her inne skal begynne å inneholde sammendrag fra KI, googlede analyser fra nettet osv. For meg gir det verken lyst eller insentiv til å skrive eller formulere noen tanker selv. Det samme hvis samtaler vi har om bøker her inne skal inneholde "forklaringer" eller analyser hentet fra nett fra personer som ikke engang har lest boka. Skal vi liksom "samtale" om det?
Det kan hende noen mener du avslører noe av handlingen her... :)
Takk for din tilbakemelding. Har endret tilgjengeligheten av postet tekst.
Dette innlegget har ingenting her å gjøre. Dette er en tråd for de som leser eller har lest boka om Dorian Gray.
La henne skrive det, - du behøver jo ikke lese det hvis du ikke liker det.
Da har jeg lyttet meg igjennom kapitlene 1-3 samt Leseklubbens 1. og 2. podcast om boka så langt. Jeg har jo lest boka før, og likte den godt. Etter å ha hørt podcasten som hørte til kapitlene 1-3 så måtte jeg rett og slett plukke fram boka igjen og lese den for egen maskin også.
De snakker om at dette er tidenes sitatbok, og det stemmer veldig bra! Fra min første lesing av boka ser jeg at jeg har gjort mange understrekninger, og flere har det blitt nå etter annen (tredje?) gangs gjennomlesing.
For å ta mitt første, understrekede sitat fra boka først. Det kommer allerede i forordet skrevet av Oscar Wilde:
"Det finnes ikke moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er alt."
Ordene til Lord Henry er mange, og mange av dem gir disse nærmest udødelige utsagnene - som for eksempel:
" Den eneste måten å bli kvitt en fristelse på er å gi etter for den."
Dorian Gray blir forvirret av alle ordene, tankene og framstillingen til Lord Henry når de møtes. Men de griper ham også. Mye. Så mye at de nærmest forandrer ham der og da. Spesielt dette om ungdom og skjønnhet, og tapt ungdom og skjønnhet. Dorian Gray er villig til å gi sjelen sin for å forbli like ung. Han ønsker at han selv - i bildet sitt - blir gammel i stedet.
Det er så mye som er godt sakt i denne boken at det er en fryd.
Jeg har tenkt litt på det første sitatet du nevner:
«Det finnes ikke moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt skrevet eller dårlig skrevet. Det er alt.»
Kanskje dette sitatet viser seg å være usant, eller at Wilde motsier seg selv eller ingen av delene — bare meg som overtenker :)
Jeg mener at skriving, maling og musikk på sett og vis er sammenlignbare kunstformer. Hvis vi erstatter ordet «bøker» i sitatet med «malerier» får vi:
«Det finnes ikke moralske eller umoralske malerier. Malerier er godt malt eller dårlig malt. Det er alt.»
I denne fortellingen er maleriet i aller høyeste grad det som formidler moral eller mangel på sådan.
Bare en tanke… Fortsatt god lesing!
Jeg synes ofte titler kan være interessante, og i den forbindelse; hvorfor har han valgt navnet Dorian Gray?
Nicholas Frankel skriver i introduksjonen til The Uncensored Picture of Dorian Gray at Dorian sannsynligvis stammer fra antikkens Hellas. Gresk var Oscar Wildes yndlingsfag og ikke bare lærte han seg språket, men han leste også det han kom over av gresk litteratur.
I 1830 kom den engelske oversettelsen av Karl Müllers History and Antiquities of the Doric Race. Her skildres kjærlighet mellom menn som helt naturlig. Spesielt mellom eldre intellektuelle og unge menn.
Videre skriver Nicholas Frankel at Oscar Wilde hadde et forhold til den 12 år eldre poeten John Gray året før forlaget trykte manuskriptet hans. Han var berømt for sitt usedvanlig vakre utseende.
Tusen takk for dennne, gretemor. Det er som om du har lest tankene mine. Jeg har satt å tenkt på det navnet, er det tilfeldig valgt? Nei og heldigvis. Jeg liker så godt sånne oppdagelser, for det kan bety at ingenting er overlatt tilfeldighetene og man kan finne skjult symbolikk i detaljene.
Som nevnt i den forrige tråden finner jeg Dorian Gray vittig fra første side, men selv aner jeg en sår eller usikker undertone. Den knytter jeg spesielt til maleren Basil Hallward, som tydeligvis har et ambivalent forhold til sin modell, den mye yngre, men akk så vakre Dorian.
Etter å ha lest de første kapitlene er det slående hvordan handlingen ligger tett opp til et skuespill. Her får vi grundige sceneanvisninger med fyldige beskrivelser av interiører og eksteriører. Hovedpersonene kommer og går, gjerne med en tjener som varsler deres ankomst. Vi får vite om de sitter eller står og hvordan de beveger seg i rommet. Handlingen drives fram av replikkvekslingen, men som i en roman merker jeg også en anonym fortellerstemme en gang i blant.
Oversettelsen til Ragnar Kvam som NRK bruker, ligger tett opp til originalen. Opplesningen til Duc Mai-The synes jeg er medrivende og god.
Hvilke planer har den munnrappe, men muligens slue Lord Henry med sine innspill overfor vår venn Dorian? Sant å si har jeg ikke peiling etter bare å ha lest de innledende fire kapitlene.
God gul høytid alle sammen.
Påsken er tid for lesing, men ikke nødvendigvis Oscar Wilde, som Påskelektyre-tråden til Marvikkis viser. Dessuten er høytiden heldigvis fylt med annet gøy enn internett og Bokelskere.no derfor tenker jeg at neste lesebolk, kapittel 4-13 får strekke seg litt utover i tid, til 15. april.
Med et lite håp om aktivitet i tråden, hadde jeg likt om dere ville avsløre noe dere har hengt dere opp i etter de tre første kapitlene? Et eseløre. Henstillingen går til alle som leser boka nå og ikke har deltatt i tråden tidligere, men spesielt til Ladden, Kirsten, Laila, gretemor, Ava, Harald K, Hilde S og marithc.
De som har lest boken før vet svaret, men hva tror dere Lord Henry har slags planer for Dorian? Har dere en spådom angående trekantdramaet Basil, Dorian og Henry?
Det virker i hvert fall ikke som Lorden er en lojal venn for Basil, siden han ikke tar henstillingen om å ligge unna unge Dorian. Han går til og med så langt at han snoker i Dorian sin fortid.
Del gjerne et sitat eller en setning du liker godt fra de første sidene.
Nå skal jeg lytte til de første samtalene om boka på NRK-leseklubben, og se om jeg får noe ut av det. Fortsatt finfin høytid 🐣
Eg har fulgt Leseklubben sidan starten, og likar konseptet, sjølv om eg ikkje er van med å lese og diskutere bøker slik dei gjer. Er koma ca halvvegs i del 2 (kapittel 9), og må berre dele ei betraktning:
Er Lord Henry for Dorian Gray det t.d. Brødrene Tate er for unge menn i dag?
Han fortel Dorian kva kvinner vil ha, og korleis dei vil ha det. For meg blir han då den dårlege krafta som leier Dorian ut i freisting. I motsatt ende har vi Basil, som berre ønsker at Dorian skal vere god. Litt som engelen og smådjevelen på skuldra til Donald Duck i min barndom. Eg har ei kjensle av at Dorian kjem til å velje vegen til Lord Henry. Kvifor er det ofte slik at vi vel den vegen som smådjevelen peikar ut for oss?
Mitt inntrykk stemmer ikke med dette. Jeg oppfatter Lord Henry som en beleven mann som forteller Dorian Gray om alle ulike sider av samfunnet - og livet - på den tiden de lever i. Jeg ser ikke at Lord Henry forteller Dorian hva kvinner vil ha og hvordan de vil ha det, nei. Heller ikke at han er en dårlig kraft som leder Dorian ut i fristelse. Hva gjelder Basil, så virker han på meg som en som setter Dorian Gray på en pidestall og helst vil ha han der. Han sier vel også selv at han vil bruke DG som inspirasjon i kunsten. På meg virker det som han nesten ikke ser på DG som en levende person.
Eg er samd i det du skriv om Basil og hans dyrking av Dorian. I hans auge kan DG ikkje gjere noko gale, så han er nok ikkje heilt den engelen som eg tenkte då eg høyrde kapittel 9.
Grunnen til mine tankar om lord Henry er at han nettopp i kapittel 9 seier til Dorian at kvinner vil bli styrt (eller noko liknande, eg høyrer på lydboka, så kan ikkje sitere heilt korrekt). Eg trur det er rett etter at Sybil er død, og lord Henry vil ha med Dorian i operaen (eller teateret, eg huskar ikkje heilt). Eg trur framleis at lord Henry, med sin sjarme, belevenhet og sine meiningar, påverkar Dorian i den retninga han endar opp med å gå. Det var nettopp Henry sin kommentar om det å bli gamal som fekk DG til å ønske seg “evig ungdom” (igjen, sikkert ikkje korrekt gjengiving, pga lydbok).
Nå skulle vel denne delen av diskusjonen kun omhandle første del av boka, til og med kapittel 3.
Tenker litt som deg. Den karakteristikken jeg har lyst til å gi Lord Henry, er at han rett og slett er en typisk psykopat som gjør alt han kan for å få kloa i Dorian. Han har enorm påvirkningskraft ved å slå med den ene hånda og stryke med den andre. Uttrykket er beskrivende og de fleste av oss har opplevd noen som oppfører seg sånn. Lord Henry strør om seg med paradokser som forvirrer mer enn de opplyser og overøser han med komplementer i neste omgang. Sjarmerende i det ene øyeblikket og drittsekk i det andre. Det er ekstremt forvirrende og bryter ned Dorian over tid, hvilke Lord Henry er mer eller mindre bevisst på.
Hei igjen, Labbeline.
Jeg er virkelig glad for innspillet ditt, det gjorde at jeg igjen skiftet fokus i lesingen.
Nå er jeg også ferdig med kapittel 9, og har Googlet brødrene Tate.
Det siste var skremmende lektyre, og jeg gikk på ingen måte i dybden av det, men nok til at jeg har jaktet på likhetstrekk. Tror du har rett, her er det jeg fant:
Begge er karismatisk, veltalende, tydelig, selvsikker, respektløs og fryktløse menn i sin beste alder. De utfordrer det etablerte og gir blaffen i normer. Samtidig forenkler de alt, og skreller vekk alle dersom-hvis-ene. F.eks når lord Henry klarer å overbevise Dorian om at dødsfallet til Sibyl var tidens romantiske tragedier. Han sier det med en slik overbevisning, som om det ikke finnes et alternativt svar.
Dorian på den annen side er kanskje som de unge følgerne til Tate, lett påvirkelig, på søken etter seg selv og meningen med tilværelsen. I lord Henry og Tate finner de pubertale, usikre en som uttaler seg med tydelighet, en som har tilsynelatende kontroll på alt, et maskulint forbilde og en ledertype.
Det eksperimentelle er nok ikke Tate sin gate, han elsker makt, og det er jeg usikker på om lorden deler. Hva tenker du?
Eg er heilt samd i det du har skrive. Vi møter Dorian når han er ung og lett å forme, og det er nettopp det Lord Henry gjer - formar han. Ein kan nok diskutere om Henry gjer det med overlegg, eller om han er uvitande om påvirkninga han har på den unge mannen. Der er eg kanskje litt mindre overbevist no enn eg var i kapittel 9. Det er, i tillegg til det eksperimentelle som du skriv, kanskje der Lord Henry er lengst unna Tate-brødrene. Brødrene er fullstendig klar over kva innflytelse dei har på unge menn, medan kanskje Lord Henry er meir ubevisst si rolle i forminga av det unge sinnet til Dorian Gray.
Takk for innspillet. En spennende parallell du trekker fram der. Jeg kjenner ikke så godt til brødrene Tate, og kunne ikke pekt de ut i en line-up, men vet at en av dem har en tilhengerskare på flere millioner.
Jeg har ikke kommet så langt i boken som deg.
Jeg oppfatter Lord Henry som en svært karismatisk figur. Han er veltalende, men ironisk (tror jeg) og lett å like. Han vet å friste og gjør det med snert. For meg virker det nesten som om lorden har Dorian som et eksperiment. Om dette samsvarer med Tate vet jeg ikke, men fikk lyst til å finne ut mer om ham.
Artig referanse til Donald Duck, det husker jeg også godt. Nå er jeg ikke helt sikker på om du har rett med tanke på å følge smådjevlene, men det er interessant å fundere over hvorfor så mange unge gutter lar seg forføre av blant andre Tate. Er det mangel på maskuline rollemodeller, er det fascinasjon, eller noe helt annet?
Håper på flere betraktninger rundt dette.
Wilde framstiller den sjarmerende, men for Dorian også overveldende, Lord Henry som en virkelig person. Men på et tidspunkt vipper romanen fra det realistiske til det fantastiske. Det inntreffer når Dorian oppdager at portrettet har forandret seg i løpet av natten. Da er det lett å tenke på andre bøker der unge menn blir utsatt for fristelser — ikke av mennesker, men av djevelen selv i forkledning. En kort roman som gjorde voldsomt inntrykk på meg som yngre var Adelbert von Chamissos Peter Schlemihls forunderlige historie fra 1814. Den handler om en ung mann som selger skyggen sin for penger med alle de problemene som følger.
Å forbinde – som Labbeline gjør – Lord Henry med dagens amerikanske Tate-brødre virker relevant. Det synes som om deres evne til å tiltrekke seg mannlige beundrere og ellers trollbinde sine omgivelser, har vært et godt dekke for deres angivelige overgrep.
Nå har jeg også satt meg inn i Tate brødrene, og har funnet flere likhetstrekk som du kan se i mitt svar til Labbeline.
Som du skriver i ditt forrige innlegg, er det en sår undertone, som om dette ikke er første gang Basil blir utmanøvrert av lord Henry. Lorden er så tydelig i sitt språk og går rett på sak, mens Basil er det motsatte. Han er litt unnvikende og ullen i sin formulering.
Etter at han to ganger har forklart hvorfor han ikke ville stille ut portrettet av Dorian, er jeg like klok. Han sier mye uten å si noe konkret, kan du si deg enig?
Forresten har jeg bestilt boken av von Chamissos som du nevner. Syns det er interessant med sånn gammel litteratur.
Har du funnet noen andre «eselører» verd å nevne?
Noen eselører til Dorian Gray-diskusjonen vår.
Basils tidlige opptreden i boka virker ambivalent/uklar. Snakker Wilde her om en undertrykt homofili/skeivhet? Men på et seinere tidspunkt der han har mistet den daglige kontakten med DG, har Basil derimot tydelig overbevist seg selv om at maleriet utgjør et vendepunkt for ham som kunstner. Mens han før har nektet, vil han nå ha det offentlig utstilt. Han virker ikke lenger interessert i Dorian som person/kjærlighetsobjekt.
I de innledende kapitlene fyrer lord Henry av seg en serie tilsynelatende sannheter og lovmessigheter i form av knappe fyndord eller aforismer. De virker umiddelbart overbevisende, ikke minst på den unge DG. Mange av dem er så velkjente at selv medlemmene i NRKs leseklubb omtalte dem som sitater, som om de ikke var Wildes egne originale påstander.
Mye av det som blir sagt seinere i boka - jeg er kommet til kapittel 15 - tar sikte på eller har virkningen av å undergrave påstandene i fyndordene.
Tilsiktet tvetydighet: Silbys død tolkes i romantiske vendinger, ikke minst av lord Henry. Men i et tidligere kapittel antydes at Sibyl også har økonomisk-kontraktsmessige grunner til å frigjøre seg fra den «grusomme» teaterdirektøren. Hun så den velstående «Prince Charming» som mannen som skulle redde henne ut av dette fangenskapet.
Labbeline sammenligner lord Henry og Tate-brødrene. I NRKs leseklubb trekkes en tilsvarende parallell til Epstein-saken.
Interessante punkter du trekker fram. Jeg har tenkt det samme med tanke på Basil, men det blir ikke uttrykt direkte at han er homofil. Det virker som Basil i et blaff blir så forelsket at han et øyeblikk virker å være villig til å ofre mye for Dorian, men så henter han seg inn igjen og distraherer seg selv vekk fra den forbudte kjærligheten ved å fordype seg i kunsten.
Jeg ser at du har gjort deg ferdig med boken, og gitt den en sekser. Ikke overraskende. Jeg liker veldig, veldig godt måten han får meg til å se rommet, menneskene eller scenen på, med alle de detaljerte beskrivelsene. Med ordene maler Wilde mine indre bilder - og det blir pent.
Ser at du refererer til kapittel 11 i omtalen din. Jeg merket meg at de også trakk fram dette avsnittet i NRK-Leseklubben, hvor de mente det kunne «velte hele leseklubben».
Jeg har ikke hørt videre på disse episodene ennå, så jeg aner ikke hva de sikter til.
Jeg har akkurat gjort meg ferdig med kapittel 11, og sitter nå og grunner over innholdet. Hva er det Oscar vil fortelle meg? For jeg er sikker på at det ikke er tilfeldig at han skriver om Dorian sine fascinasjoner for instrumenter, tekstil og steiner.
Jeg skal lese videre, men det er stor sannsynlighet for at jeg vender tilbake til kapittel 11, for dette virker litt uforståelig og snålt og rart.
Sist sett
