Dette var tynt altså. Og jeg stod løpet ut, tross for at jeg såg hvor det bar, en fjerdedel eller en tredjedel inn. Dette må jeg jo bare slutte med, det er da ingen skam å snu.
Boka er som en Anne B. Ragde-roman, bare at noen dør, og noen er politikfolk, og at person- og miljøbeskrivelsene er så platte at de mister troverdighet og lite interessante, folk framstår som overfladiske teater-karakterer, og slik føles det tidvis, vi er på teater, spesielt hytta.
På teateret er det fysiske begrensninger når det gjelder setting, scenografi og sceneskifter, teaterstykker kan foregå i samme rom, selv om det etterhvert egentlig blir litt kunstig at alle karakterene velger å fortsette å befinne seg der. Men i en roman er det ingen slike begrensninger.
Og jeg håper virkelig ikke beskrivelsene av etterforskning på noen måte samsvarer med noen virkeligheten, i såfall trengs kritisk undersøkelse av kompetansenivå og metodikk hos svensk politi.
Et plusspoeng for at morderen ikke var en latterlig virkelighetsfjern sinnsyk psykopat, slik som er vanligst i nordisk krim. Et til for at det faktisk var akkurat pirrende nok til at jeg gadd høre boka ferdig.
Sist sett
