Sanne Mathiassen får sagt mye på liten plass i denne korte romanen som tar for seg sorg, på mangefasettert vis. Som noen tidligere har påpekt er det ikke alt som "henger på greip" ved oppførselen til vår protagonist, men jeg tenker at det fort kan være slik at sorgreaksjoner ved dødsfall i nære relasjoner gjerne kan fremprovosere litt "utradisjonell" oppførsel. Jeg tror boken kan passe fint til mange i målgruppen, men den vil nok fremstå litt kryptisk, og den stiller muligens flere spørsmål enn den gir svar.
Sist sett
