Opplevelsen av Follett sin implosjon som forfatter har over de siste ti-år nærmet seg kritisk nivå. Helt til han i fjor kom med boka Never, som til tross for typiske Follett-esque elendige karakterbeskrivelse klarte å skru sammen et ganske bra handlingsforløp.
Men hva med denne Kingsbrigde-sagaen da? Nå med sin femte del, skal den fortsette den fryktelige trenden fra forrige bok i serien, eller tar han med seg de gode tonene fra Never?
Ingen av delene skal det vise seg. Historien starter på slutten av 1700-tallet og de formuende frykter både Napoleon men også de fryktelige trendene fra Frankrike hvor de kongelige står i fare og snakk om likhet truer den gode stemning ved kaminen.
Vi følger arbeiderne i tekstilindustrien som ikke bare må leve med despotiske eiere av produksjonsmidler, men også trues av å bli arbeidsledig av ny teknologi. Det er altså arbeiderkamp i Follett sin siste bok. Hvordan går det da?
Det ville jo vært teit å fortelle, men det jeg kan si er at Follett strekker handlingen over tre tiår, og mister mye av den nerven han viste i forrige bok, samtidig demper det også den frustrasjonen over de enkle karakterene han bygger, når de rett og slett ikke rekker å være bare ond eller bare god, for Follett må skynde seg videre i historien.
Men for å si noe pent om Follett, så har han betydelig bedre retningssans enn Viktor Hugo, for hvor sistnevnte fullstendig gikk seg bort i sin beretning av Waterloo, mens Follett i det minste kan gjengi deler av slaget uten at en blir helt svimmel.
Det er egentlig en ambisiøs ide, men dårlig gjennomført av Follett. Det er neimen ikke lett å se hvordan dette skal gå neste gang. Jeg triller fire av ti arbeidsledige småbarn ut av boligen sin for denne boken.
Sist sett
